Kroppspress

I går gikk jeg jo inn 100% med innlegget mitt, det er jo ikke noe tvil om hva jeg tenker om det som blir reklamert for overalt. Hvor enn du snur deg nesten, må det være en lettkledd kropp med i reklamen. Og hva tenker jeg om de som er lett kledd? Ingenting spesielt, de som er slanke og blir vist, de har nok jobbet for kroppen sin, og det skal ingen ta ifra dem. Men det er reklamen det reklameres for som går meg fullstendig i mot. Og ofte har ikke annonsen noe sammenheng med bilde heller.

At folk står og reklamerer til meg om et treningsstudio, eller at folk legger ut bilder av at de trener, tenker jeg lite over. Så bra at enkelte finner glede i å trene, det gjør ingenting med mitt selvbilde. Jeg heier dem frem jeg. Men når annonser og reklamer på idealkroppen, ideal fargen, lepper, nese, hår og pupper, ja tilogmed tennene ikke er hvite nokk, ja da sier det fullstendig stopp. Jeg trenger ikke at reklame skal bli prakket på meg på den måten. Det får deg jo til å tenke, uansett hvor god psyke eller selvbilde du har. At over halvparten av spalteplassen i store nettaviser skal omhandle et skjønnhetsideal er forkastelig. At influencere får reklamere med rabattkoder på restylane og fillers er skremmende. 

Ja folk må få gjøre som dem vil med sin kropp, men ikke fiks på den fordi alle mediekanaler sier at det er mye finere med store lepper en ikke. Og hvorfor dele med hele verden at en har fikset på noe? Jeg har venner som har silikon jeg, men jeg har ikke hørt noe snakk om det ut over at jeg vet de har det, heller ikke sett bilder av puppene eller inngrepet smurt over hele internettet heller. Så hvorfor er det logisk for noen at dette gjør jeg for meg selv, og noen at dette skal jeg dele med hele verden for dette er topp og livsviktig?

Kroppspress er når du er mer opptatt av hvordan det ytre er enn det som er inni. Når du sammenligner deg med andre å lar deg påvirke av for eksempel reklame annonser fra nettaviser, snapchat, influencere. Ja fra andre mennesker, men der du hører det oftes, det er der påvirkningskraften ligger. Er enkelte mer utsatt for å føle et sterkere press? Ja! Det behøver ikke alltid være kun de unge, men generelt de som har en eller annen form for misnøye med seg selv. Tror en at det vil bli bedre etter en eventuell operasjon? Har en virkelig fått et skikkelig svar hos disse som opererer i hytt og dynevær? Er du skikkelig fornøyd med deg selv nå, eller hadde det vore lurest og startet fra innsiden og jobbet ut i stede?

Jeg har en drøm, en stor drøm. Og det er at alle skal kunne akseptere seg selv akkurat sånn som en er, og enda viktigere. At andre skal akseptere andre akkurat for den en er. Hvorfor er dette så urealistisk, hvorfor skal dette være så sinnsykt vanskelig å få til? Folk mobber, folk blir mobbet, folk får kommentarer. Mennesker er giftige, og mennesker er gode. Min hjertesak er virkelig at alle skal føle seg god nok, at alle skal gå med et hevet hode. Og at de som har det vanskelig hører på profesjonelle, og ikke finner råd å trøst i omgivelser som ikke er bra eller sunt. Ja jeg håper på en bedre verden, og allerede der så knuses drømmen. For som sagt, dette virker urealistisk, men jeg forstår ikke helt hvorfor?

Vi har alle en stemme, vi har alle en fri vilje til å ta valg. Valg som er gode for oss selv og for andre. En stemme som kan løfte opp mer en den river ned. Vi har en stemme som vi kan bruke til å få ut det som er det rette, mer enn det som er galt. Vi har en stemme skapt for og bygge opp og ikke rive ned.

Kom la oss skape kroppspress

 Enn

Denne sangen er til alle mediekanalene som popper opp med ubrukelig reklame. Snapchat som klistrer bilde av et menneske med helt flat mage og diger rumpe når de reklamerer for brunfarge. Eller tabletter for hår, og det du ser er bare hårtuppene og en rumpe. Til alle store aviser som fyller spalteplass med << hvordan få sommerkroppen>> <<hvordan få vekk kg etter jula>> og alt sånn tull. Jeg sier bare off. Det får da være nok. Kan de heller ikke fylle det med << Hvordan få troa på deg selv>> eller <<Din psyke er viktig>> 

Nei jeg har ikke en lang artistkarriere eller låtskriver spire, men jeg og en venninne satt oss ned og lot fantasien løpe fritt, dette ble resultatet. OG det er dette jeg mener om dette tullet som reklameres å dekkes av halve media Norge!!!! Det finnes viktigere ting i livet å skrive om enn hvordan man ser ut, eller rabattkoder til fillers.

Melodi : Vil du lage snømann,  fra frost.

Blir du med å lager kroppspress
Vi kan tjene penger der
Vi kan ta de unge leserne 
Påvirke dem
og så skal vi få se
Det er jo kjempe business
Og gode peng
Vi gir dem rabattkoder
Blir du med å lager kroppspress
Littegranne mere kroppspress

Blir du med å lager kroppspress
Vi tjener godt på det
Vi har det rette fokuset
Angriper kroppen din
Trykker deg litt ned
Vi lager mange spalter 
Overalt
På snapchat og i avis
Blir du med å lager kroppspress
Littegranne mere kroppspress

Blir du med å lager kroppspress
La oss bryte alle ned
La oss ha alt fokuset
På kroppen din
For vi vil tjene mer
Den nesa di er liten
Og pupper ja, det vil jo Alle ha
Blir du med å lager kroppspress
Littegranne mere kroppspress

Blir du med å lage kroppspress
Det er jo kjempegøy
Vi får masse oppmerksomhet
Kom, hør på oss
Vi ødelegger deg
Drit i psykisk helse
Du er perfekt
Så lenge du er som oss
Blir du med å lager kroppspress
Littegranne mere kroppspress

Vil du være med å bygge
dine venner opp
Ja, da anbefaler jeg
Deg og si høyt 
og tydelig stopp
Til all den reklamen
Si i fra
Du kan rapportere alt
Vil du være med å bygge
Ja bli med meg å bygge

La oss alle sammen bygge
Hverandre mere opp
Jeg vil gjerne si til deg
Fortelle deg
at du er helt topp
Du trenger ikke fikse
På noen ting
For du er jo helt unik
Du er rett og slett helt god nok
Ja, helt unik å god nok
Takk for meg

 

Smerte

Hva er egentlig smerte? Hva er det som definerer ordet smerte? Er det når en har skikkelig vondt en plass? Når en brekker en fot, så kan jeg love deg at du vil oppleve en form for smerte. At en har et arr eller et blåmerke? Det viser jo at du har hatt smerte. Eller at en har en kronisk sykdom som gir smerte?

Hva med når en snakker om smerte på innsiden? Hva er smerten da? Smerte som andre har skapt med og ikke være grei med deg? Smerte som har skapt et arr på hjertet ditt etter å ha mistet noen en var så glad i? Smerte som en har inni seg som rett og slett kommer av en selv, uten at en ser det? 

Den siste smerten der, den har jeg vært veldig god på å lage. Jeg har hatt enormt høye krav til meg selv, jeg har skuffet meg selv gang på gang, og har sittet igjen med noe som gjør vondt. En smerte som spiser meg opp på innsiden, til den til slutt kommer ut på utsiden. Når jeg har vært skikkelig sliten, ja gått på en real smell med alt, der jeg har jobbet under store krav laget av meg selv for lenge, kan jeg verke i hele kroppen. Smerten kommer fra innsiden, og jobber seg ut.

Noen har en smerte en kan se i øynene. Du ser det er noe som er i dette mennesket sitt liv som gjør vondt. Alle opplever ting forskjellig og takler det de får forskjellig. Men smerten er fortsatt så himla individuell. Jeg tror det verste jeg hører er, << ta deg sammen>>. Når jeg gikk igjennom det du gikk igjennom så klarte jeg meg fint. Hvorfor gjør ikke du det? Utfallet må da vel ikke alltid være likt? Det betyr ikke at en er svakere enn den andre, alle mennesker reagerer forskjellig, og ingen sin opplevelse av noen er lik.

En venninne av meg fortalte en historie en gang så fint om dette med utfall:

^^ Tenk deg at du står oppå et tak sammen med en annen, dere hopper i fra taket samtidig, den ene knekker foten, den andre knekker ryggen. Den ene blir gipset og sent hjem på krykker, den andre må gjennom en lang operasjon, flere mnd med rehabilitering, og rullestol resten av livet. Utgangspunktet var det samme, men utfallet var helt forskjellig. Tiden etter ble ikke den samme for noen av dem.^^

Mener jeg at den smerten folk bærer inni seg er verre enn den som mennesker med fysiske smerter grunnet skade eller sykdom har er? Nei så absolutt ikke. Jeg vil bare at vi skal åpne opp øynene for hverandre å se folk der de er. Og ikke hvor de burde være. For det er lettere og si til noen som er lei seg at de skal ta seg sammen, enn en som er dritt lei krykkene fordi han har smerter i foten. Vi aner ikke hva smerter andre mennesker har.

Så jeg tenker, mer rom for ulikheter, mer rom for ulike reaksjoner, og mer rom for å være akkurat sånn som du er, uten og måtte fikse på noe. Jeg sier det kanskje ofte, men jeg kan ikke få sagt det nok. Du er unik, du betyr noe, og hva du føler å kjenner på er ekte, og det er viktig. DU ER VIKTIG.

 

Å være sterk

Jeg synest dette bildet er så enormt mektig. Der vi ofte ser hverandre som svak, er en ikke det. Jeg selv har sett på meg som svak når jeg ikke klarer med, for alt er så tunkt. At jeg bare har lyst til og legge meg ned og gi litt opp. Men da å klare og reise seg opp igjen. Det er styrke det.
 

Alle har en supermann i seg. Alle kan klare og ta den frem, det er bare ikke helt enkelt alltid. Ofte dømmer vi oss selv. Vi er ikke god nok, jeg er ikke god nok. Du er akkurat den du er for en grunn. Du er unik, og ingen er lik deg. Vi har bruk for en som deg.

Så ta fram supermann posen, sett hendene knyttet i siden. Reis deg opp i ryggen, og hev hodet. Du e bra, du er sterk, og du er unik. Si det, rop det ut. Å smil, smil til deg selv!

Pårørende

 

Jeg ser du kommer mot meg, du smiler,  tar meg i hånden. Du spør de faste spørsmålene om hvordan det går med din nærmeste, jeg gir deg en oppdatering. Du spør om jeg ville sagt at situasjonen er blitt verre eller lik, dette er ting du synes er vanskelig å se selv. Jeg sier at det går nedover nå, du ser på meg og sier takk, før du går inn.
Jeg ser du kommer mot meg, du smiler ikke lenger. Håndtrykket er mindre kraft i. Du ser, og spør om det er likt? Jeg sier ja. Mer trenger du ikke vite. Du går inn. Jeg lurer på om du vil ha en kaffe, du takker ja. Jeg ser du er sliten nå, jeg ser du prøver og være sterk. Jeg ser du sitter og kjemper på sidelinjen, skal ikke vise hvordan dette er. Men du klarer ikke skjule det lenger, det er tøft. Jeg ser deg, jeg spør hvordan du har det. Du avfeier meg og sier jeg ikke må tenke på det. Men jeg forsikrer deg om at min jobb er også deg. Se at du har det du trenger når det stormer. 

Å være pårørende er en skikkelig tøff jobb. Selv om det i grunn ikke er en jobb, blir det fort det. Det er liksom det som opptar mye av hverdagen din. Tankene er alltid med noen andre, og lite på deg selv.

Jeg har selv vært pårørende. Jeg har selv opplevd at min mann ble en kasteball i det systemet jeg jobber i. Jeg har selv opplevd forskjellig behandling av pleierne. På den tiden tenkte jeg jo at de var der for å hjelpe min mann, det er jo jobben deres. Men så kommer disse englene innimellom som bare gir deg en enorm trygghet, selv om det ikke er jeg som er pasient. Jeg husker spesielt godt en sykepleier i den perioden. Hun var det jeg vil kalle en hverdagshelt. Hun gjorde hele min hverdag på sykehuset mye bedre, selv om det ikke var jeg som var pasient. Hun tok alltid med 2 desserter inn når mannen hadde fått middag. Det var alltid en skive ekstra på fatet. Det var en hånd på skulderen når han lå å sov og hun tittet inn. Hun sa ikke mye, men alle disse tingene utgjorde så mye. Hun så meg akkurat der jeg var. En pårørende som satt og ikke kunne gjøre noe som helst for den som betydde mest for meg. Han var syk over flere mnd, havnet i rullestol for en periode. Det var tungt å stå der og ikke kunne gjøre noe, bare se. Se hans frustrasjon, stenge min egen og bare være kjæreste. Rase og kollapse fikk jeg gjøre hjemme.
Jeg opplevde også det at jeg hadde lyst til og være sint, kjefte på noen. Han ble kastet hit og dit før han havnet der han skulle være, på et rehabiliteringssenter  for og trene seg opp igjen. Og jeg vet så godt at det ikke er pleierne sin feil, men det er ofte de som får frustrasjonen.

Vår jobb blir å være den som de kan kaste litt i fra seg på. Jeg vet jo at når øverste hold bestemmer at pasienter skal flyttes, er det lite en kan gjør med det. Men vi er det nærmeste leddet pårørende har. Og hvis vi ikke skal kunne ta litt av det de kjenner, hvem skal de da gå til. Det handler om og ikke ta det til deg, for det er sjeldent det er deg de er sint på, men situasjonen og alt rundt. Hvis de trenger det for å lette litt før de går hjem, skal jeg stå der. Jeg skal se deg, og jeg skal lytte. Jeg skal si at det er helt i orden når du beklager for at du kjefter, jeg skal si hade selv om du går etterpå uten og si noe. Jeg skal si at du skal kunne si ifra om det du kjenner på nå, og min jobb er også og se deg. Det er ikke bare en jobb, men en enormt viktig empati og omsorg. Ja vi har alle våre pasienter, men pasientene har sin familie, og de har også bare oss. Det er jo vi som gir beskjedene, og ser deres kjære hver dag.

 

Alt skjer for en grunn!

Dette er faktisk noe av det mest provoserende noen kan si til meg. Om det er på grunn av yrket mitt, eller erfaringene i livet som gjør det, vet jeg ikke. Men jeg har hørt mer enn 5 ganger folk si : «Ting skjer av en grunn, så vi kan lære av det».
Eller bare;» men husk alt skjer av en grunn».

Men tenker en virkelig over hvor sterke ord dette er for enkelte? Alt skjer for en grunn? Hva er grunnen til at enkelte mennesker blir kronisk syk? Hva skal vi lære av det? Eller at et menneske mister et barn, søsken, ektefelle, foreldre? Sier en da virkelig kondolerer, men husk alt skjer for en grunn, hva kan vi lære nå?
Eller hvis du blir mobbet? Ja, jeg ble et sterkere menneske som tåler mer, men var det virkelig en grunn for og ha det vanskelig på skolen? At jeg hadde godt av en utfordring som gikk på helsa løs. Eller hva med de som ikke klarer seg etter mobbing, de som mister livet til selvmord. Skal vi stå igjen og si at det skjedde for en grunn, at det vi lærer at mobbing kan være dødelig?

Jeg vil ikke tråkke noen på tærne, og vet at dette innlegget kan virke krast. Men hvor gjennomtenkt er egentlig denne livsoppfatningen? Tenker en på alle gruppene med mennesker man har? Alt fra alvorlig sykdom, de som opplever et tap av noen, til de pårørende som står på sidelinjen og ser sine kjære kjempe en kamp? Skal en trøste seg med at, – «jaja bare husk at alt skjer for en grunn.»?

Alle kan bruke sin livserfaring og dele med andre, eller lære andre noe. Du fant en umenneskelig styrke når du var svak, DU kjempet deg gjennom det og videre. Du klarte å snu det til læring, fordi du var sterk. Ikke fordi alt skjer for en grunn, og denne gangen var det din tur.

Når vi opplever vonde ting er det fullstendig lov å si at det er urettferdig, og det er det og. Det er urettferdig at mennesker skal ha det vanskelig, at noen opplever en umenneskelig brutal sorg, sykdom, sult og fattigdom. Og det er ingen grunn for at det skjer akkurat deg!
Livet kan være brutalt og nådeløst, og livet kan være fantastisk. Det kalles en hverdag, og ingen har noen gang hatt en lik hverdag.

Når jeg hørte det første gang, at noen sa at alt skjer for en grunn, så begynte jeg jo å tenke. Jeg var desperat for og finne ut hvorfor akkurat meg, og med den kommentaren kunne tankene oppleves som, ja kanskje jeg fortjener det, og kanskje det er en grunn.

Har en gått gjennom alle scenarioer som faktisk kan oppleves i livets faser? All sykdom, savn og smerte? En må jo da også kunne stille spørsmålet, hva var grunnen til at jeg fikk kreft, slag, hjertesvikt, mistet noen jeg var glad i, er ufrivillig barnløs, at familien min sulter, at jeg blir mobbet. Nå må jeg gå igjennom og tenke på hvorfor skjer dette meg, og hva kan jeg lære. For det må være en grunn.

Alt kan en lære av. Det skjer ikke vonde ting i livet fordi du fortjener det og for at du skal lære av det. Å lære av en krise man har i livet, kommer av styrken du har inni deg som menneske. De seriøse supermann kreftene som kommer, som du klarer og ta frem, og begynne en prosess.

Når det skjer deg noe fantastisk, så er det ikke sånn at universet belønner deg fordi alt skjer av en grunn, og nå har du vært flink. Alle mennesker fortjener gode ting i livet. Og når det skjer skal du ta imot det og ta vare på det. Du har lov og si du er heldig, men det er ikke fordi du er bedre enn dem som opplever mye. Det er ikke sånn at man har vært snillere og et bedre menneske. Det er det jeg tenker med en gang når jeg hører setningen, alt skjer av en grunn. Er det et sånn straff og belønning?

Ja kanskje jeg drar det hakket langt, kanskje jeg setter det ytterst på spissen. Men jeg gjør det fordi jeg håper folk kan se hva livet faktisk kan by på.
Opplever du gode ting, eller vonde ting i livet, så er grunnen at livet er uforutsigbart. Vi kan ikke styre hva morgendagen bringer. 

 

Sliten mamma

Jeg og mannen min opplevde i fjor at dattera vår ble syk. Hun var på sykehus i 5 døgn grunnet en infeksjon. I den perioden kjente jeg på en helt ny form for sliten, som i sliten av dårlig samvittighet. Jeg følte så mye for han minsten som var hjemme med pappan sin, og til tider hadde ropt på meg. Jeg kjente så mye for mannen min som sa han kunne ta noen netter på sykehuset han også. Men jeg klarte ikke gi slipp. Jeg hadde vært der når hun ble syk, jeg hadde trampa inn legekontoret for å få de til og forstå at dette ikke bare var vanlig sykdom med feber, men at det måtte være en infeksjon.

Jeg følte jeg begrenset mannen min, han er verdens fineste menneske og verdens beste pappa. Han stiller opp å står på for alle oss 3. Han er fantastisk. 

Det er ganske rart hva vi klarer å få dårlig samvittighet for i grunn. Minsten hadde det fint med pappa, men ropte på mamma innimellom på natten. Det betyr jo ikke at han lide noen nød. Jeg så han jo på dagtid når jeg kjørte hjem for å hente han i bhg og være med han mens pappa var litt på sykehuset, før vi byttet på kvelden igjen. 

Du er god nok, og av og til må vi ta valg eller være med på noe som en blir delt i to av. Sånn er det bare. Hadde jeg vært hjemme med han, hadde jeg tenkt på hun. Når jeg var med hu på sykehuset, tenkte jeg på de hjemme. Det kalles omsorg, og det er greit. Det er greit å kjenne på så lenge en ikke drar det for langt. En er ikke dårlige foreldre når sånne ting skjer. Ro hadde jeg ikke fått hjemme heller. Men jeg skrev et dikt når jeg satt der inne, og jeg kjenner jeg er så glad for at jeg har skriving. Tømme hode fullstendig, få det ned på et papir, lese over det, å finne ut at jeg er på rett plass nå for meg. Og hadde det vore han som var syk, hadde jeg sittet på akkurat samme plassen da også.

Tanker i Mørket

Når nattens mørke sniker inn
triste tanker kommer i sinn.
Jeg deles i to
og finner ikke ro

Jeg savner gutten min
og han savner mamman sin
Men jeg klarer ikke gå
bare være her nå

Jenta mi trenger meg også
Men pappan har sagt han kan gå
Komme hit så jeg kan komme hjem
og være med sønnen vår igjen

 Jeg føler jeg forsømme gutten min
han vil ha mamman sin
Men jeg klarer ikke la pappan ta over
jeg vil våke når hun sover

Jeg har vært så redd for jenta vår
Kjempet, sloss, jeg føler meg sår
vil være med henne hver en dag
Men det er som og deles i to av en sag

Mine kjære barn. mamma elsker dere
Høyt opp til himmelen og mye mere
Jeg hadde sittet her med han også
Vist det var han som var syk nå

Jeg er så lei meg lille venn
Men vær så snill og aldri glem
Mamma elsker dere begge to
Så jeg håper jeg nå finner ro

 

Et livsfarlig møte Del 2

Hun fulgte John videre ned korridoren, han stoppet ved en dør. Hun så seg til siden, og skimtet at det var en lang korridor nedover med flere dører. Alt var så mørkt. John så på henne og smilte, han venter på deg her inne, så gikk han og forsvant ned den mørklagte korridoren. Hun motet seg opp til og åpne døren, men hun kjente at hun hadde en dårlig følelse av hele opplegget. Hva tenkte hun egentlig på? Gå alene på en date med en fyr hun aldri har møtt, uten å ha med seg noen? Ingen ante hvor hun var, og ingen kunne høre henne på mils avstand. Nei skjerp deg nå Jessica, dette klarer du. De tankene du har nå er bare fordi du har sett for mange dårlige filmer!

Hun banket på døren og ventet spent, hun kunne høre fortrinn på den andre siden. Døren gikk forsiktig opp, og plutselig sto han der i døren og smilte til henne. Dan var enda penere en på bildet, hun lurte på hvordan det var mulig. Hun sto og iakttok ansiktet hans. Øynene var intens blå som på bildet, ansiktet var glatt med et lett 3 dagers skjegg. Håret var gyllent, men fortsatt litt mørkt, og smilet kunne smeltet en isbre. Hun tok seg selv i å stirre, hun så fort ned. Han smilte bredt, liker du det du ser Jessica? Hun kjente hun ble varm i kinnene, hun så opp og smilte, skal du ikke be meg inn, eller skal jeg stå her ute i mørke alene?

Han gikk til siden, nei beklager, ikke høflig å la damene vente. Velkommen inn. Inne i rommet var det en stue med et åpent kjøkken. Hun kunne se det var flere rom der inne, hun snudde seg rundt å så på han, bor du bare her inne?

Ja huset er så stort, vi pusset opp denne delen til å bli en leilighet som jeg bor i. Jeg har aldri likt og bo så stort, men siden noen må ta vare på familiearven så fant vi ut at dette var best. Hele leiligheten var dekket med gamle møbler, utenom kjøkkenet. Alt flettet så fint sammen, til den minste detalj. Det er nydelig her sa Jessica begeistret. Hun hørte selv at hun var alt for ivrig, men Dan bare smilte, godt at du liker det.

Han førte henne inn i et nytt rom, der inne var det levende lys overalt. I fra vinduskarmen, oppo et gammelt flygel og på bordet, det skapte en magi av demrende lys og skygger. Bordet stod midt i rommet og var ikke så stort. Plass til 4 stykk kanskje. Han hadde dekket på for 2, og vinen sto klar på bordet. Kom og sett deg ned, smilte han. Etter at de hadde sett seg så han på henne. Ja så var vi her da, så fortell meg, hvem er Jessica.

Hun stoppet litt opp, å nei hun hadde ikke noe historie. Egentlig var hun jo bare en 20 år gammel student, som bodde i en liten leilighet som faren betalte. Eh nei, jeg jobber innen mote og elsker det. Men jeg er ikke så interessant, hva med deg? Dan så på henne, å jeg synes du ser da veldig interessant ut jeg. Nei jeg driver familien sitt advokatfirma videre, alltid interessert meg for de kjedelige tingene. Ja du vet, mye papirarbeid og sene kvelder alene. Hun så på han, ja det blir ensomt i lengden? Ja jeg trives best i andre sitt selskap sa han, men utenom det interesserer jeg meg i trofeer. Å på va måte da? Nei jeg driver vel med en form for jakt, alt som kan vinnes og henges på veggen og vises frem. Ja er det ikke det alle gjør, litt god gammaldags skryt. Hun så seg rundt og oppdaget alle diplomene som hang rundt i rommet. Å så dette er skryte rommet, sånn at jeg kan bemerke alle diplomene? Han lo høyt, du er skarp, det liker jeg.

Han helte oppi et glass med vin til henne. La oss spise Jessica. Praten gikk lett, og hun tok seg selv i flere ganger å bare sitte og dagdrømme. Kjente hun hadde bare lyst til og løpe bort å kysse han, alt han sa var så fjernt, hun fokuserte bare på de naturlig røde leppene hans, med det fine smilet. 

Nei, nok prat, hva sier du til en dans? Jessica så opp, hun hadde ikke lagt merke til at det var musikk i bakgrunnen en gang. Han reiste seg opp og gikk bort til henne, så kan jeg få denne dansen vakre kvinne? Hun rødmet og klomset seg opp av stolen. Oj unnskyld lo hun, jeg er visst litt nervøs. Hun hadde mistet balansen opp fra stolen å dunket kneet i bordet, men sannheten var at hun plutselig var så trøtt. Jeg lurer på hva klokken er blitt. Ute var det begynt å bli mørkt, men ikke helt mørkt. Sikkert fordi det har vært en lang dag, tenkte hun for seg selv. 

Han tok henne stødig inn i armene sine, holdt henne godt å så rett på henne. Følg meg sa han, så begynte han og føre henne lett over gulvet. Det var nett så hun bare fløt bortover gulvet, som hun svede. Hun kjente hun likte ikke denne følelsen. Hvor mye vin hadde hun drukket egentlig. Hun så på bordet og la merke til at glasset hans ikke var blitt brukt. Hun fikk en guffen følelse. Hadde Dan bare servert henne vin, og ikke drukket noe selv? Nei slapp av Jessica, en trenger ikke være en psykopat fordi en ikke drikker vin. Hun hørte musikken ble svakere, men han holdt henne ennå godt og danset videre. Hun så opp på veggen og prøvde å tyde hva som sto på diplomene, det var imponerende mange. Hun skimtet litt, for hun oppdaget at synest plutselig ikke var helt med henne. Hun gispet, han så skarpt på henne. Hun så på han, Dan, hvorfor står det ingenting på diplomene dine? Han smilte, ja du vet, unge folk legger ikke merke til detaljer, spesielt ikke når en bare er 20 år. Hun frøs til, så på han, hva mener du? Han bare smilte og holdt henne hardere. hun kjente beina begynte å svikte, hva er det du har gjort med meg, hvisket hun. Han sa ingenting men danset bare videre. Så fikk hun en skikkelig klump i magen, hvordan visste du hvor jeg bodde? Det skulle du vel tenkt på før jenta mi. Men unge jenter som deg, klarer bare ikke å motstå fristelser, så lenge du ser bra ut, tenker de ikke på noe annet. Du kan vel kalle meg en jeger, som liker trofeene sine. 

Dan så på henne, hun hang bare i armene hans nå. Du skjønner jenta mi, i det du skrev til meg tok jeg en kjapp bakgrunnssjekk på deg. Jeg er jo advokat vet du, så det er ikke så vanskelig og finne ut hvem folk er. Du passet perfekt sammen med de andre. Jessica prøvde og tenke, men hodet hennes bare snurret. Vent trofeene dine henger vel ikke på veggen vel? Hun så på han med panikk i øynene. Dan smilte, trofeer er til for og henge på veggen. Hva var i vinen min spurte Jessica skjelvende. Dan bare smilte enda mer, du skjønner det Jessica, du kan på en måte kalle meg en jeger og du vet hva de sier at bytte får sant? Hun klarte nesten ikke se ham lenger. Det begynte og bli sort rundt henne, hun kjente kroppen gi etter, hun kunne bare skimte konturene av han. Dan bøyde seg over Jessica og hvisket i øret hennes, bytte får ET LIVSFARLIG MØTE

PMS og PCOS

Premenstruelt syndrom : Dette er plager som er tilbakevendende i perioder før menstruasjonsblødningen, og som forsvinner i løpet av de første dagene av menstruasjonen. Vanlig er fysiske, psykiske og atferdsmessige symptomer som ømme bryster, hevelse i føttene, hodepine, humørsvingninger, irritasjon, spenninger eller angst.

Når en leser hva pms egentlig dreier seg om, blir jeg faktisk litt irritert på at dette er noe mange spøker med. Hvor mange ganger har en ikke hørt, har du pms eller? Hvis du er skikkelig plaget med pms, så er det ikke særlig gøy.

Hele bilde ditt av verden kan forandres i denne perioden. Du tenker på en helt annen måte på grunn av hormonene i kroppen. Ting som ikke har irritert deg før, blir plutselig et kjempeproblem. Eller ting du har prellet av før, kan få deg skikkelig langt ned i kjelleren, og en kan oppleve depresjon. Det er ikke noe hyggelig og være på det stedet når en hører en må ta seg sammen. For det er ikke alltid så lett. Problemene og irritasjonen i denne perioden er faktisk reell. Men kan en prøve og gjøre noe med det, ja, på den måten at en lærer kroppen sin og kjenne bedre når perioden oppstår. Oppleves det forskjellig, JA.

Det jeg tenker på er tips jeg fikk i samtale etter jeg ble selv obs på hvordan dette påvirker kroppen. Skriv ned når du har mensen, før opp når du merker noe av pms tegnene før mens. Har du en fast syklus, kan du styre dette på den måten at du blir obs på tegnene. Da kan du komme på forhånd og fortelle de rundt deg at, sorry at jeg virker amper eller er nær tagene nå, men jeg er faktisk skikkelig plaget med pms, og nå kommer det. 

Selv har jeg Pcos ( polycystisk ovariesyndrom): 

PCOS: Er en tilstand som kjennetegnes av symptomer som økt nivå av mannlige kjønnshormoner, mange små blærer (cyster) på eggstokkene og sjeldne og/ eller uregelmessige menstruasjon.

Det jeg er mest plaget med er, jeg blir lett deprimert og sitter igjen med mange tanker og følelser jeg ikke vet hvor kommer fra eller hvor jeg skal sortere de. Jeg ble også gjort obs på at dette er normalt når hormonene ikke er i balanse. Situasjoner der det er vanlig og bli litt lei seg eller skuffa, kan jeg bli deprimert og ha det vanskelig lenge, rett og slett grave meg ned i kjelleren. Dette kommer jo av at jeg ikke har kontroll på verken vanlige hormoner eller pms. Og alt blir forsterket i denne perioden. Jeg har begynt og skrive ned hvordan humøret mitt er i perioder før mens. Men jeg kan jo gå 2 mnd uten mens, og det er ikke alltid lett og komme på når ting blir ekstra utfordrende at kanskje det er en syklus på vei her. Vi snakker syklus på 58-63 dager

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget, er at jeg selv føler at dette blir ikke snakket om. Det blir ofte bare nevnt i en negativ situasjon, der andre mener at en dame overreagerer og kommer med den kjente, har du pms eller. Men dette er faktisk reelle problemer som kan oppleves skikkelig drit for de som opplever det.

Selv fikk jeg en helt ny åpenbaring når psykologen la vekt på disse tingene, at det er naturlig og oppleve at en får lettere depresjon istedenfor og bare være litt nedfor når hormonene spinner av gårde. Hormoner styrer mange ting en faktisk ikke tenker over, og dette er en av dem.

Så ja, kjenner du deg igjen i det jeg skriver så håper jeg at ting kan gi litt mening i den forstand at det er helt normalt at du føler deg skikkelig nedfor, irritert eller opplever ting som ikke har vært et problem før, som verdens største utfordring. Og det er greit, da skal du få lov og si høyt ifra, vet du hva, jeg har pms så jeg har det litt vanskelig nå. Jeg håper du kan forstå at alt er ikke verdt å tulle med alltid, når det oppleves skikkelig vondt for de i situasjonen. Jeg selv kjenner hvertfall at jeg er lei av det utsagnet med at det blir tullet med ofte. Alle opplever det i forskjellig grad, men for de som virkelig kjenner pms på kroppen er det dritt.

Hva føler du hjelper i denne perioden? Og dokumenterer du humør og tegn i tiden før sånn at du kan gjenkjenne når perioden kommer? Tenker da mest på de som ikke har regelmessig syklus sånn som meg. Jeg kjenner at det tipset hjalp meg mer til og akseptere at, nei det er ikke jeg som plutselig ikke får til ting, det hjelper ikke og legge seg ned nå, det er bare kroppen min som styrer sitt eget løp.

Så stå på damer, hverdagen vår er ikke alltid den samme, og det er mye vi skal igjennom. Ja det er normalt, men det oppleves forskjellig for alle. Og det må vi ha en åpen aksept rundt. Ja vi kan komme med tips, men det beste er og finne ut hva som funker for akkurat deg.

Et livsfarlig møte. Del 1

 

Hun sto spent og ventet. Hun hadde spart lenge på denne kjolen, den skulle være til en spesiell anledning. Endelig var dagen kommet. Hun sto å så på seg selv i speilet, og var ganske fornøyd med den elegante damen som stod å så på henne tilbake. Hun hadde brune lange krøller som gikk ned til brystet, på munnen hadde hun en knallrød leppestift. Kjolen var sort og tettsittende, med et utfordrende utdrikning. Kjolen gikk ned til knærne, og på føttene hadde hun noen elegante høye hæler. Hun sto og betraktet sitt eget speilbilde og smilte litt. Kjolen passet fint til den lange flotte kroppen hennes, spesielt de elegante bena. Endelig er dagen her, noen har invitert meg på date, og det er helt sprøtt. Hun hadde funnet ham på en dating app. Hun hadde sagt hun var 25, men egentlig var hun 20. Hun visste det kunne bli et problem siden han hadde sagt han var 40, og ikke ville date jenter under 25. Men han var så pen. Når hun hadde sett bildet han hadde sent ble hun helt mo i knærne. Han hadde en velbygd kropp, var rundt 192 cm. Hadde kort elegant hår, og brukte ofte dress. Han hadde knall blå øyne som en bare forsvant inn i, og lyst brunt hår. Smile hans var så mykt og godt. Du følte deg trygg bare av og se på han.

Plutselig ringte det på døren. Hun kjente sommerfuglene poppe opp i magen, å nå skjer det. Men så tok tvilen henne, tenk hvis han ikke liker meg? Tenk hvis jeg ikke er god nok. Nei det er nå eller aldri sa hun til seg selv. Hun trakk pusten dypt ned i magen, og åpnet døren selvsikkert. Utenfor døren sto en mann hun aldri hadde sett før. Å Nei er det ham? God dag frue, bilen venter. Jeg skal føre deg til Dan. Wow, en egen sjåfør, dette var hun uforberedt på.

Hun fulgte etter mannen og sette seg i baksete på bilen. Det var en nydelig svart BMW. Hun så på interiøret og forstod at bilen var dyr ut i fra det, men ante ikke hva en sånn bil kostet. Men hun skjønte at det var en mann med mye penger, også hadde han jo en egen sjåfør. Hun kunne se at mannen så på henne i speilet. Hun likte ikke hvordan øynene hans så liksom rett på henne. Det var et iskaldt blikk, hun kjente hun fikk frysninger over hele kroppen. Ja da er vi her snart, sa han. Hun så ut vinduet. De var midt inne på noe hun syntes lignet mer på en skogsti enn en vanlig vei. Hun kunne se de majestetiske trærne sluke dem mens de kjørte dypere inn i skogen. Han svingte til høyre, nå kunne hun se et majestetisk hus komme frem. Det var et gedigent palass, med høye søyler ved inngangspartiet. Bygget hadde to tårn, med store stein figurer som hvilte på kantene. Hun klarte ikke og se hva de skulle forestille, men hele slottet gav henne frysninger. Hva er dette for en plass tenkte hun, er det dratt rett ut fra en skrekkfilm? Hva er det jeg har sagt ja til?

Bilen stoppet ute på det store tunet, sjåføren gikk ut og åpnet døren hennes. Værsågod frue, han venter inne. Hun gikk ut av bilen, og ble bare stående og måpe imens hun beundret byggverket. Dette må være ekstremt gammelt tenkte hun. Plutselig gikk døren til huset opp. Stig på Jessica, jeg skal føre deg til Dan, han venter på dem. Jeg er butleren, du kan kalle meg for John. Skal si han ikke sparer på noe her nei. John så spørrende på henne, hun bare smilte og sa tusen takk John.

Innenfor døren var det en stor hall. Den var sikkert like stor som hele hennes leilighet. Det var ikke mye der, bare noen gamle bilder på veggene. Hun så på John og lurte på hvem folkene på bildene var. John så på veggen og fortalte at det var et familie gods, så det var bilde av alle i familien til Dan. Hun fulgte John opp en trapp, i trappen hang det flere bilder, men disse bildene var bilder av flere damer, og bildene var ikke gamle. Ja og damene så jo ganske unge ut. Hun fikk en dårlig følelse av det hele, hun visste ikke helt hva hun kjente på. Men det var liksom som at noe ikke stemte. Hun så på bildene og spurte John hvem dette var. Han så strengt på henne, men svarte likevel på spørsmålet. Det er Dan sine søstre, de var 12 barn, men alle døde dessverre i en brann for mange år siden. Dan ble reddet ut, og er den eneste gjenlevende slektningen. Men han liker ikke for mange spørsmål om familien, så jeg tror vi avslutter denne samtalen her. Jessica fulgte nervøst etter nedover gangen, mens hun følte at damene på bildet iakttok henne. Hun klarte ikke og legge vekk følelsen av at ingen av damene på bildene lignet, og aldersmessig kunne hun ikke skjønne at alle de damene var søstre, de så jo like gamle ut. Og ingen lignet på det bilde hun hadde fått av Dan.