PAUSE

Photo by Velizar Ivanov on Unsplash

 

Jeg har trengt en pause. En pause til å tenke og sortere i hodet. En pause fra blogging og  følelsen av at jeg må levere noe. Bloggingen har jeg hele tiden vært bevisst på skulle til syvende å sist være for meg selv, noe som gir meg noe. For det er vel der vi alle starten, ja med noe som er for oss selv, men som kan skape motivasjon, inspirasjon, trøst eller kunnskap til andre også. Men akkurat nå har jeg ikke orket å skrive noe som helst.

 

Har jeg det bra? Nja, akkurat nå kjenner jeg at det er noe som ligger å trykker. Hva det er, det er jeg ikke helt sikker på. Men jeg vet grunnen til at jeg kjenner dette som tynger litt, jeg vet opphavet, men ikke hva verktøy jeg skal bruke for å endre tankegangen på det. Men sånn er livet, noen perioder er tyngre enn andre, men så lenge jeg klarer å jobbe med det så det ikke ender i en ny depresjon, klarer jeg meg fint. Det er ikke forventet at vi alltid skal ha det bra heller, men det er forventet at vi ikke skal gå rundt å være deprimert heller. Det er så innmari tungt å komme seg opp av, enn hvis du angriper det du kjenner på med en gang. Som å snakke med noen, skrive ned det du kjenner på og starte jobben. Jeg står fast på å si det til noen. Jeg sliter med formidlingen, men skrivingen gjør hvertfall at jeg får tømt hodet med tankene som plager og som ikke er så gode alltid.

Så vist du kjenner på at noe er tøft, ikke mist motet ting kan endre seg, en må bare jobbe med det. Men jobbingen kan være tøff og hard den, det vet jeg godt. Så godt at jeg står fast på et av mine egne punkt, men jeg klarer dette og, det gjør jeg alltid. 

 

Jeg håper alle hadde en fantastisk 17 mai på hver sin måte. Jeg jobbet natt denne 17 maien. Koste meg med barna når jeg våknet. Vi hadde pølse, is og gikk i tog i stuen. Det var helt topp for dem. 

 

ER DU TRYGG?

 

Photo by Cindy Tang on Unsplash


Hva er det som gjør oss mennesker trygg? Er det den spesielle personen i livet vårt? Eller er det de omgivelsene vi er vandt med å være i? Er det familien, eller noe vi vet vi takler? Er du trygg på deg selv? Kan du løfte hodet å si at du er så trygg på deg selv at du vet du takler det meste som kommer imot deg? Eller er du mest utrygg? Utrygg på de rundt deg fordi du en gang ble svikta. Eller kommer du i fra et hjem som ikke var så trygt? Vi har alle tusen ting som gjør oss trygg, eller skaper trygghet. Men likevel har vi en hel del ting som gjør oss utrygge. Det å hoppe inn i en ukjent situasjon kan ofte starte med utrygghet, men etter hvert så du ser at dette her klarer jeg jo fint, kanskje du kommer neste  gang og er skikkelig trygg på deg selv. 

 

En gang i livet har jeg kjent på en situasjon som gjorde meg bare reddere og reddere. Jeg var ikke trygg på meg selv eller noe. Jeg var trygg på de som utførte handlingen men ikke noe annet rundt. Jeg visste hva jeg gikk til etter gang nr 6, bare kjente at dette var så ubehagelig at jeg visste ikke om jeg orket. Jeg mistet troen på meg selv, jeg mistet tryggheten i meg selv, fordi jeg følte meg alene oppi alt. Da kjentes plutselig alt så utrykt. Kanske andre ville kalt det for at det var fordi jeg visste at det som skulle skje var ekkelt. Men jeg oppfattet det som utrykt. Jeg ville ikke være der, følte meg fanget. Det var når jeg skulle legge ned sonde nr 6. En slange som skulle inn nesen, gå helt ned til tynntarmen min. Det var helt grusomt. Og det ble bare værre og værre. Til slutt sa jeg stopp. Orket Ikke en gang til. Dette var mens jeg var gravid, jeg var så kvalm og kastet opp alt så den skulle hjelpe meg med næringen. Det var fantastisk når den faktisk holdt seg på plass. Jeg fikk nye krefter, og visste at babyen i magen fikk mat,  jeg slapp å stresse med å spise. Jeg lå i en seng og fikk mat imens jeg slappa helt av, ingenting var bedre enn det! Men likevel følte jeg meg liten og utrygg.

 

I den settingen som pasient, tenkte eg på brukerne på jobben min. Hvordan i all verden lærer de seg å bli trygg på så mange mennesker som jobber der. Så mange mennesker som vandrer inn i hjemmet deres. Ja de må jo bare ha hjelp, og de klarer seg ikke uten. Men det skal noe til å stole på, å føle seg trygg. Være trygg på at når jeg er på jobb på natten så skal de slippe å engste seg for noe, jeg skal være der. At når vi er på dagen og kvelden, skal de være trygg på at vi skal kunne hjelpe de og veilede de med det de trenger. Jeg blir imponert over hvordan de tar oss imot inn i hjemmet sitt. Ja selv om de ikke har noe valg. Selvfølgelig har de sine ting de sier ifra om, men det må vi akseptere og prøve å møte dem med, for å være med på og skape den tryggheten og tilliten de trenger av oss. Jeg har lært en ting, hvis jeg viser at jeg er trygg på meg selv og den jobben jeg skal gjøre, smitter det ofte over på brukerne. Er jeg usikker og klomser, skaper det med en gang en spenning. Er  jeg usikker på noe, ja da spør jeg. Jeg spør brukerne om hvordan de liker det, eller hva de er vandt med. Er jeg hos noen som ikke kan svare for seg på den måten, ja da spør jeg personalet. Jeg bygger meg opp en kunnskap som gir meg mere trygghet, og som kan vises til brukerne.

 

Er du trygg på deg selv? Er du oftere usikker og utrygg en trygg? Jeg tror vi mennesker ofte må anerkjenne oss selv, gi oss selv skryt for å bygge opp tryggheten. Bli flinkere til å si at det du gjør er bra,  jeg er tøff som prøvde, selv om jeg var utrygg. Med erfaring kommer også trygghet. Det ser jeg hos barna mine. Og det er aldri for sent å prøve å bygge seg opp, bli trygg på seg selv. Alle fortjener å se hvem de er, og hvor bra de er. Så jeg håper alle kan bli flinkere til å skryte av seg selv når du klarte noe, selv om du er trygg på det du gjør, å skryte når du fikk noe til som du ikke var trygg på. Det kan være med å bygge opp en trygghet i deg selv.

 

MODIG

Photo by Sammie Vasquez on Unsplash

 

Har du noen ganger kjent at nå trenger du å være litt modig? At for å klare dette trenger du litt ekstra mot. Gjøre noe du egentlig gruer deg til, eller er redd for å gjøre? Om det er å klatre den siste meteren med høydeskrekk, snakke foran mennesker når du egentlig ikke liker det, eller bare være modig nok til å møte andre? Jeg tror vi alle har vært i en situasjon der vi har vært modige.

 

Men hva er egentlig å være modig? Hva betyr det? Å være i stand til å gjøre noe man er redd for!

Vi har jo alle noe vi er redd for i bunnen. Hvis en ikke vet hva en er redd for, kommer det alltid noe nytt med årene! Jeg trodde jeg skulle bli modigere med årene, men nå er jeg bekymret for å gjøre ting jeg ikke ante jeg faktisk var redd for. Men er det bare når vi utfordrer oss selv vi trenger å være modig? Eller kan det være så små ting som at noen er modige når de faktisk går på butikken, svarer på telefonen, eller ringer en venn. Vi er alle i forskjellige faser i livet der en trenger å være modig. Men noen er det kanskje oftere enn andre. Jeg syntes jeg var kjempe modig de gangene jeg turte å svare på spørsmål høyt i klassen eller foran andre. Før når jeg skulle snakke eller synge foran andre, var jeg redd. Nå er jeg bare nervøs. Men før var jeg så redd at eg ante ikke hvorfor jeg orka, og hver gang jeg hadde prestert noe, rakka jeg ned på meg selv. I stede for å se at nå var jeg modig, eller si hvor flink jeg var til meg selv, kritiserte jeg det jeg hadde gjort. Fordi jeg var redd, og mista motet og troen på meg selv i det jeg gjennomførte. Men det jeg skulle ønsket jeg sa til meg selv var, nå var du modig, så flink du er Synnøve! Du kan virkelig noe du også.

 

Jeg håper at du ser, og anerkjenner deg selv de gangene du gjør noe du ikke har lyst til. At du kan si høyt, nå var jeg modig, jeg klarte det jo. Ja kanskje det virker rart og fjernt, men tenk for en selvtillit. Og litt etter litt får du mer mot og mindre frykt mot et mål du skal gjøre, fordi du kan jo så mye!  Aldri glem hvor unike og flinke vi mennesker er. Det bor mye i oss mennesker. Det er handling, ord, mot, frykt, usikkerhet, selvtillit. Vist en samler dette opp, og tenker over hvor du skal bruke det, får du en god balanse. Men hvis alt fokuset ligger i usikkerheten og frykten blir plutselig alt så mye vanskeligere. Men vist utgangspunktet blir i en utfordring, dette kan jeg også klare, får du et resultat. Og du kan se tilbake på at du er faktisk modig du også. Det er ikke bare de som risikerer livet i gitte situasjoner som er modige. Alle kan være en hverdagshelt. Du må bare tørre å slippe litt tak.

 

OPPRYDNING!

 

Photo by Oleksii Hlembotskyi on Unsplash
Copy

I 4 timer har jeg stått å sortert klær idag. Jeg har så mye klær, at nå har jeg sikkert pakket bort en hel avdeling til fretex. 2 fulle bossekker til nå. Og enda er jeg ikke ferdig med soverommet. Jeg tror jeg sorterer i klærne mine ca hvert 10 år. Det er så rart å finne gamle klesplagg jeg bodde i før, men som jeg sikkert ikke hadde fått på meg om jeg hadde kjempa en gang. Men det begynner endelig å ta form i klesskapet mitt hvertfall. Fått sortert alle klærne, lagt på hver sin plass. Nå slipper jeg å lete i en evighet etter noe, alt er på stell. Det neste jeg skal ta er barna sitt, og det er desverre ikke mindre klær. Barna mine har mye ubrukte klær, de er de første barna i familien, og det merkes! Også har de en mormor som jobber i butikk som selger barneklær. I tillegg er jeg stor fan av klespakker fra salgsgrupper, så det blir fort noen bossekker der også med klær de har vokst utav. I tillegg har jeg fått to poser med klær som skal inn i skapene deres. Arva av en fantastisk venninne som hadde samla opp til begge to. Sånt sparer en både penger og miljøet. Barn trenger jo ikke alt nytt til bhg, der blir det fort slitt! Så viss jeg kjøper nytt, er det som regel sommerklær og finklær.

 

Men det finnes virkelig andre plasser også som trenger en skikkelig opprydning. Jeg fant en gammel bok jeg skrev i når jeg gikk i samtaler. Å åpne den svarte boka var litt tungt, men det var godt å kjenne på at jeg ikke er der lenger i livet mitt. Jeg har hatt en real opprydning der også, fått ting i perspektiv og sortert. Kan ta det fram, se på det, men likevel sette det tilbake. Slipper å bære på det lenger. Vi mennesker bærer liksom alltid med oss en sekk på en eller annen måte. Vi sier ofte at, ja jeg har litt bagasje. Men hva tid rydda du i sekken eller bagasjen din sist. Va tid så du hva som virkelig lå der? Denne opprydningen tar mer enn 4 timer, og kan være beintøff. For mange er det en stor kamp å starte denne prosessen. Men det er kanskje den viktigste opprydningen vi har?

 

 Før var jeg så flink til å samle og spare på alt ned i den sekken min, den fikk meg til å tro at det var meningen at jeg skulle ha det sånn. Det var så tungt å bære, men jeg orket ikke se ned i den, fortsatte bare å fylle på med nye kapitler så bøkene ble større. Jeg trodde til slutt at jeg var et sånt menneske som bare ikke kom til å få det bra. Etter at det skjedde noe positivt, satt jeg meg ned å venta på det negative, for det var jo det det var mest av! Eller var det egentlig det? For meg var det sannheten, det var jo det eneste jeg sparte og fokuserte på. Det som virkelig fikk meg til å snu å begynne og ta tak i det var mannen min. I 2012 ble han syk av en infeksjon. I tillegg fikk han bivirkninger av medisinene som gjorde at han havnet i en rullestol i en periode. Men han kjempet seg ut av den stolen. Han hadde 2 mål sa han. Det første var at han skulle gå med meg ut av kirken når vi giftet oss, og han skulle ut i verden og gå i 8 mnd som misjonær. Det var hans motivasjon og styrke. Men det som virkelig fikk meg til å ta bagasjen på alvor var noe han sa i denne perioden. Han sa: selv om jeg sitter i rullestol, betyr ikke det at jeg skal slutte å leve. Jeg er fortsatt fullt brukende og kan være med på det jeg vil. Det traff meg som et slag i magen. Det er jo styrken i oss som får oss ut. Ikke motgangen vi befinner oss i! Han hadde bestemt seg for at rullestolen definerte ikke han som person, den var bare noe som fulgte med pakken hans akkurat nå. Det fikk meg til å tenke og gruble, ja det fikk meg til å åpne sekken.

 

Hvorfor skulle jeg sette meg ned og la det negative ta styringen, jeg var jo fullt brukenes til noe jeg også, og jeg orket ikke at det negative skulle styre mer. Jeg startet på opprydningen. Det var ikke gjort på et blunk, men det var verdt det. Med god hjelp på veien, klarte jeg å sortere ut av sekken, og få bøkene inn i en bokhylle. Først fant jeg ikke helt meningene, og det var litt rot i bokhyllen også. Men til sutt fikk jeg det sortert. Nå kan jeg ta fram en bok om gangen, bla litt i den, kjenne på følelsene og sette den fra meg, uten at dette plager meg i hverdagen. Det er en del av min historie, men det definerer ikke livet mitt lenger. Nå når jeg ser på historiene mine,  ser det ut så et maleri med mange grå og mørke farger, men samtidig mange lyse, det er blitt som et eventyr til oppbyggelse. Tross alt de dystre å tunge tingene, så er det også mye glede innimellom, det er det jeg velger å fokusere på. Se på det som var vondt å tenke, wov så sterk jeg var. Jeg har kommet meg igjennom det, og det gjør meg sterk, det gjør meg stolt av meg selv. Sekken den blir selvsagt av og til tung igjen, men da gjør jeg noe med det. Jeg tar det som tynger, ser på det og bruker verktøyene jeg har lært og setter det inn i bokhylla mi,  jeg står igjen med mestringsfølelse å ser på den.

 

Vi mennesker er som regel sterkere enn det vi tror. Jeg har mennesker rundt meg som har vært igjennom, og er i tunge ting. Om det er enorm sorg, smerte, sykdom, psyken eller andre ting. Ser jeg på dem med beundring. De står, de har kjempet og de har jobbet. Men mest av alt, de har kommet seg igjennom noe. Vi mennesker klarer det meste, men vi må være villige til å kjempe. Ikke se på det negative som et nederlag, heller en utfordring vi skal klare. Så skal du være stolt. Du skal være stolt av den du er, og det du klarer. Og står du i noe akkurat nå, skal du fortsatt være stolt. Du står jo tross alt forde det stormer! Du er sterkere en du tror, og modigere enn du er klar over. Aldri glem det, og aldri glem det fantastiske menneske du er. Lykken skal du bære med deg, og det som er vondt skal bli til minner som du kan se tilbake på. Du klarte det.

 

Photo by Joyce McCown on Unsplash
Copy

Jeg la ut en sang i går av Maria Mena, men jeg legger linken her også.

https://youtu.be/DJfPICK-CAw
Sangen heter Not ok. Det er verdt å høre den teksten, uansett hvor du er i livet. 

Jeg håper alle får en godt helg sammen med sine!

 

Not OK

Photo by Wicliff Thadeu on Unsplash
Copy

 

 

Jeg fikk tilsendt en sang som Maria Mena har av en venninne. Den traff så sykt, den fikk fram tårene jeg ikke visste jeg hadde en gang. Det er liksom kraften i musikk! Alle hører på det, ofte etter hva stemning du er i. Alle kan relatere seg til musikk, finne trøst, håpe, styrke, oppmuntring eller nytt pågangsmot. musikk til trening for å finne rytmen, til musikk på fest eller begravelse. Det gjør noe med stemningen din.

 

Denne sangen var sterk å høre. Det er liksom en påminnelse til alle som kjenner på noe i livet, en skal klare å reise seg igjen. Uansett hvordan kampen er, skal en komme tilbake. Men likevel være ærlig. Så til alle der ute, her er sangen jeg snakker om. Jeg anbefaler deg til å lytte, å høre godt på teksten. Jeg fant styrke og pågangsmot i den, samtidig så den fikk meg til å reflektere å kjenne etter. Håper alle får en nydelig kveld.

https://youtu.be/DJfPICK-CAw

 

 

ENDELIG KAN VI GÅ PÅ FEST IGJEN!!

 

Photo by Kaizen Nguyễn on Unsplash
Copy

Endelig kan vi feste å henge sammen. Endelig kan vi gå ut og drikke utepils, kose oss i parken med mange andre. Slippe å holde 2 m avstand, helst ingen avstand i det hele tatt. Endelig få luft under vingene. Dette blir en digg mai, men venner, sol og øl! Eller?

Hvor står det at vi kan henge sammen og nesten sitte oppå hverandre på fest? Hvor står det at vi bare kan drite i avstand å sitte tett i tett og drikke utepils i parker? Skal vi sammen få smitten til og eksplodere til sommeren slik at alle kan være inne å kose seg i karantene litt til! Bruke unødvendige ressurser av politiet. La de gå og bryte opp fester, i stede for å gjøre andre ting! La oss se litt på de nye reglene angående å henge sammen på arrangementer:

 

– Fra 7. mai blir det mulig med arrangementer på offentlig sted på inntil 50 personer, sier han.

Forutsetningen er at det skal være mulig å holde en meters avstand til andre personer på arrangementene, og at det må være en ansvarlig arrangør som sørger for at smittevernregler overholdes.

– Det blir forbud mot alle arrangementer på offentlig sted med mer enn 50. personer, sier Høie.

Regjeringen vurderer også å tillate arrangementer med inntil 200 personer

– Hvis vi fortsetter å ha kontroll på smittespredningen fremover vil vi vurdere å tillate arrangementer for inntil 200 personer fra 15. juni, sier helseminister Bent Høie.

 

Altså, det står ingenting om at de åpner opp for at folk kan ha fest og kose seg sammen mange uten forholdsregler. Grunnen til at jeg skriver om dette, er at jeg har lest i flere aviser at politiet måtte bryte opp fester på privatadresser. Alle fikk samme info, at det var pga smittefare å samles slik, og at det ikke er åpnet opp for slike sammenkomster enda. Må noen alltid ha ting inn med teskje? Kom igjen folkens, skjerp dere. Skal vi klare dette sammen, må alle være med på laget. Når ungdommene klarer det, klarer vi det også. Jeg har selv sett mange snapps fra folk som er på fest, og jeg må ærlig si at det provoserer mer enn det ser gøy ut! Ja vi savner alle noe i denne tiden, men det hjelper ikke på at med en gang regjeringen åpner litt opp, så skal folk tolke det på sin egen måte. Det er fortsatt avstand fokus inni bildet. Å sitte 300 stykk tett i en park fordi sola skinner, er ikke å holde avstand eller å ta hensyn. Det er å være egoistisk på helt feil måte. Den type egoisme kan ramme mange. Egoisme passer ikke sammen med Covid-19!

Er noe fortsatt uklart, les dette

https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/regjeringens-nye-regler-nei-til-sju-personer-i-parken-ja-til-50-i-selskapslokale-1.1708487

 

 

HUN PRØVDE Å FLYKTE!

Photo by Steve Halama on Unsplash
Copy


Hun kjente pulsen begynte å stige, hjertet hamret i brystet. Svetteperlene piplet frem i pannen. Hun så panisk rundt seg, det var ingen vei ut. Alle lukter og lyder ble forsterket, samtidig som hun ikke hørte hva de sa rundt henne. Kroppen jobbet på høygir! Hva er det som skje? Hun hadde lyst til å skrike det ut, men ingen ord kom. Alle veier var blokkerte av folkemengden som hadde samlet seg, hun kjente det blafret foran øynene hennes. Det begynte å bli tungt å puste, hun klarte ikke å trekke pusten godt nokk, følte hun ble kvalt. Jeg må komme meg ut, jeg må flykte! Men kroppen lystret ikke, den var bare helt stiv. Alt var så tungt. Hun så en skikkelse komme rett mot henne, han stoppet opp, så henne rett inn i øynene. Hun ville komme seg vekk, men kunne ikke løsne seg fra grepet hans. Han åpnet munnen og sa : mitt navn er angst, velkommen til min verden.

 

Angst er så uendelig mye, det kommer i mange former og varianter. Panikkangst, sosial angst, spesifikke fobier, agorafobi, generalisert angstlidelse, tvangslidelse, posttraumatisk stresslidelse, hypokondri. (henta fra google). Men en felles ting for disse er at mennesker som opplever en eller annen form for angst, vil aldri oppleve det likt. Mennesker reagerer forskjellig på det meste, også angst. Jeg har selv hørt at noen ikke trodde at jeg hadde angst, fordi de kjente noen med angst og de hadde aldri sett noen reagere sånn som meg. Nei de færreste opplever det likt. Sånn er det bare. Men en ting er sikkert, angst er slitsomt og spiser deg fra innsiden, litt etter litt. Den setter kjepper i hjulene dine,  går det for langt tar den store deler av livet ditt. Den stjeler å plyndrer på sin vei. Og du sitter bare på karusellen og kjenner hvordan det river. 

 

Det jeg kjente på som var verst for meg, var angsten for angsten. Det er vel den jeg har vansker for å forklare. Det å være så redd for å gå ut fordi jeg var redd for å få angst, koster så mange krefter. At jeg avlyste avtaler for å slippe å teste om dette gikk bra, men jeg endelig skulle kunne kose meg med andre. Mitt verste mareritt var sosiale settinger. Jeg er en sosial person! Men det skjedde noe på veien. Overtenkning begynte det med, så ble det bare værre og værre. Jeg orket ikke være blant mennesker lenger. Jeg husker mitt første angstanfall, jeg forsto ikke hva som skjedde. Litt som i introen, jeg trodde jeg skulle dø.

Det å ha mennesker rundt meg som godtar å er der, betyr alt. Mennesker som godtar at jeg avogtil avlyser avtaler uten en god grunn. Enkelte ganger kjenner jeg at jeg bare ikke orker. Jeg orker ikke å utsette meg for en situasjon som jeg vet kan ende dårlig, vertfall når jeg er sliten. Er jeg på en plass i livet som ikke alltid er så positiv, opplever jeg også mest frykt for angst. Jeg kjenner meg sliten, og jeg kan verke i kroppen uten at det er noe. Det at mennesker rundt meg aksepterer meg og min bagasje og ikke spør så mye, bare er der til jeg er klar betyr alt! Å se andre der de er, er virkelig et nøkkelord. Selvfølgelig sliter jeg ikke med det i den grad lenger, jeg har fått hjelp og gode samtaler, men det finnes likevel der. Jeg har plutselig fått angstanfall uten å vite hvorfor jeg fikk det, tilogmed 1 år etter at jeg opplevde det sist. Og jeg aner ikke hva som skjedde, det er da frykten melder seg med en gang. Frykten for angsten, tenk om det skjer igjen, tenk om folk ser meg! Så er det bare å brette opp arma og jobbe på….. Men så lett er det ikke, jeg har enda ikke funnet en solid oppskrift!

Ha forståelse for menneskene rundt dere, ha forståelse og aksept for at ingen opplever ting likt. Vær åpen for at ting kan skje, at noen trenger bare en støtte. Av og til skjer livet, og enkelte ganger er livet mer brutalt. Da trenger en ikke tvil og harde ord. Men bare ett menneske som ser, ser en med varme. Vær der for andre, slik du hadde trengt at noen var der for deg innimellom. Møt hverandre med forståelse og tålmodighet. Det er ikke alt en må forstå, eller skal forstå. Bare være et medmenneske.

ALT VAR SÅ MYE BEDRE FØR!

Photo by Laura Fuhrman on Unsplash
Copy



Alt var så mye bedre før, ingen mobil og ingen internett. Alt var så mye bedre før, barna jobbet og klagde aldri. Alt var så mye bedre før! Ingen var kresne, en spiste det en hadde foran seg. Alt var så mye bedre før, det var nesten ingen teknologi. 

 

Hvor mange har ikke hørt den setningen, hørt 1000 argumenter om hvorfor alt var bedre før? Men hvorfor fokusere på hvordan ting var før? Hvorfor ikke jobbe med det som er her og nå? Ja mye var sikkert bra før, men det er det nå også. Uten den teknologien vi har i dag, eller uten internett og telefon hadde mange av jobbene vi har ikke eksistert. Enkelte viktige jobber hadde vært umulig å gjennomføre, helsevesenet som jeg er i hadde vore kaotisk og utdatert. At barn ikke klaga og var kresne før, det tror jeg ikke på. Ja kanskje de spiste det de fikk, det gjør de fleste i dag også, men at det ikke fantes kresne mennesker før? Disiplinen var en helt annen før i tiden, så at barn ikke klaget så mye, og hjalp til, ja det vil jeg si er logisk. Det var vanlig med litt strammere tøyler i oppdragelsen før, men barn og unge hjelper fortsatt til i dag.

 

Men ja jeg skjønner de eldre som sier at alt var bedre før, som synes ting forandrer seg for fort. Det er for mye nytt å sette seg inn i, for mye avansert å forstå. Men vi som ikke kjenner til hvordan det var før i tiden. Vi som er fødd etter det, vi kjenner til det som er nå. Og jeg synes det fungerer ganske fint. Hvis en føler ungdommen sitter for mye å spiller eller er alltid på tlf, ja da går det an å stramme inn litt. Jeg ser fortsatt barn spille fotball, jeg ser fortsatt venner henge, barn som leker i gatene. Det er ikke sånn at fordi teknologien forandrer seg og verden begynner å jobbe på en nyere måte, så forsvinner barnet i barna. Det betyr ikke at ungdommen i ungdommene er forandret. Barn er barn og det har de alltid vært, uansett hva år du er født. Ja i enkelte land, spesielt i fattige land så jobber barn. De hjelper til, og er ganske små når de begynner. Men de er fortsatt barn, du kan ikke ta ifra et barn behovet for lek og moro. Så var alt egentlig bedre før? Eller er det likt? 

Sier en at det var bedre før fordi det var trygt for de som levde før internett og telefonene? At det er det de husker best?

Ja vi vet at enkelte bruker telefonene og data alt for mye, og har et skikkelig problem. Nei det var ikke et problem før i tiden. Men avhengighet har også alltid eksistert i en eller annen form, det byttes ut jevnlig det også.

 

Så var det egentlig bedre før all den teknologien vi har nå? Eller har de som vokser opp nå det ganske greit? Hvorfor ikke starte å fokusere på det vi har her og nå? Det som eksisterer nå, og sette oss inn i det alle mann alle uansett om det er vanskelig å henge med. Men vertfall prøve å slippe fortiden. En god fortid er bra det, men kanskje ikke motarbeider utviklingen som er kronisk rundt oss, og ikke jobbe imot det som er nå? Ta vare på øyeblikket her og nå, å la minner være minner, og fremtid være fremtid. Det er det som er her og nå som gjelder!