Julefreden som aldri kom eller?

Julefreden senker seg inn i alle de norske hjem. Gavene ligger under treet, familien er samlet og det florere av mat. Nå skal alle kose seg sammen, endelig er kvelden kommet. Alt stresset med å bake syv slag, kjøpe julegaver, dra på senteret med munnbind og anti bak er endelig over. Nå kan vi senke skuldrene, være sammen med de som betyr mest. Ingen bekymringer.

Det er en sånn jul de fleste får og ser for seg. Være nær og sammen, bare denne ene kvelden uten å stresse. Kose oss sammen med god mat, gaver og latter. Vise frem hva vi har fått, og ikke minst hva vi har gitt. Latter, glede, spille spill. Høre på barna som leker med de nye gavene sine, og de som er misfornøyde for de fikk flere myke gaver en harde!

Skammen som kommer når du er den som ikke har råd til de overdådige gavene, den familien som ikke hadde råd til noe i år heller, eller de som faktisk sitter alene i julen. Dette er også en stor realitet. Desember måned, måneden som plutselig handler om prestasjon og stress, i stedet for familie hygge og avslapning. Det som skulle handle om å gjøre ting sammen, ble byttet ut med munnbind og 1 meters avstand. Det som handler om å kose seg på kjøkkenet blir til, nå får jeg brette opp armene og stresse meg i hel, for så å laste opp et bilde i sosiale medier for å vise hva vi har klart. Og skrive en tekst som handler om selv skryt og se hvor flink jeg har vært, når du egentlig blør på innsiden og lover deg selv at dette skal du aldri gjøre igjen. Gjør jeg det selv? JA! Jeg er et menneske jeg også, og jeg som så mange andre lever best på bekreftelser. Og dessverre ikke de bekreftelsene jeg får i løp av en dag om at noen setter pris på meg, på det jeg har laget til middag, eller klemmen av barna. Men bekreftelsen på at nå var jeg faktisk flink fordi jeg strevde med å få noe til som nesten tok knekken på meg! Og ikke minst alt stresset med kalenderen! Vi kan jo alle følle med i sosiale medier om hva andre får i julekalender. Skal vi bare kjøre til med en sjokoladekalender i år? Eller er det å være kjip? Burde vi heller kjøpe pakkekalender til flere tusen kanskje?

Ut på julegaveshopping er jo et eventyr i seg selv. Hva ønsker de seg, hva skal jeg kjøpe, blir de glad for gaven? Og har jeg egentlig råd til dette her? De kravene vi stiller oss selv i desember ser ut til å vokse bare meg og mer. Hva skjedde med at gavepresset lager vi faktisk selv. Og hvorfor skal det koste så mye, er det egentlig ikke tanken som teller? Jeg har en mann som elsker å få gaver. En jul spurte søsteren hans hva han ønsket seg. Noe som ikke koster noe sa han. Han fikk en eske med reflekser og brosjyrer og bilder som faktisk ikke kostet noe. Det var den gaven han snakket mest om, den gaven der han faktisk fikk noe han visste søsteren hadde lyttet og tenkt. Han strålte og det var ekte glede. Er vi andre virkelig der? Kunne vi tatt til takke med bare tanken som teller? Eller er vi skrudd sammen sånn at det er best du fåren gave som kostet minst like mye som den du gav?

I år får vår datter på 4 en sykkel som vi har arvet. Ikke betalt en krone for den. Men det er en rosa nydelig sykkel, akkurat sånn hun ønsket seg. Hun er et barn og har ikke forståelse av penger. Det er vi foreldre, vi voksne som setter kravet på pakkene selv. Det er vi som lager vårt eget stress og jag. Så hva med å prøve og slappe av litt? Stoppe opp, se rundt på hva som betyr noe, og hva som egentlig er viktig? Er det ikke samholdet som skal bety mest? I stedet for at 24 desember kommer like brått på hvert år, så bare telle ned sammen med barna og familien til den dagen vi virkelig skal kose oss.
Og ikke minst, ikke glemme de som er alene i julen! Send en melding, en liten juleglede, eller lever noen kaker til en nabo. Det kan bety så mye mer enn det vi aner. Vi er så heldige i dette landet, og de fleste har i overflod imens andre ikke har noe som helst! Kan vi ikke da dele litt, dele litt av oss selv. For det er ofte det som betyr mest.

Jeg håper alle får en fantastisk julekveld med sine. At alle koser seg i varmen av familie og venner (uten å bryte reglene i coronatiden) At alle kan senke skuldrene og kravene til seg selv. Du er god nok akkurat som du er. Om maten ikke ser så bra ut, så har du stått på for å få det til. Om ikke julebordet er instagramvennlig så gjør vel ikke det noe, det er de som sitter rundt det sammen med deg som teller. Og aldri glem det. Du teller også så innmari mye. Selv om det ikke er så lett å se uten at du har gjort noe som helst for det, så betyr du alt. Ta vare på hverandre og se rundt deg på hva du har. Du har mennesker i livet ditt som regel for den du er og ikke hva du har prestert av karriere, penger, hus eller at du har vært sykt flink å bake i julen. Men for at du er den du er 100% deg selv.
GOD JUL OG GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE.