Hjelpen

Jeg kom til et veiskille følte jeg med depresjonen. Veiskille sto mellom å legge meg ned å gi helt opp, eller gå til legen og si at dette går ikke lenger. Det å be om hjelp sitter dessverre ofte alt for langt inne. Det å be om hjelp kan ofte virke skummelt og usikkert, du vet faktisk ikke hvordan mottakeren reagerer på det du sier. Vil de tro deg, vil de møte deg sånn så du trenger? Har de noe konkret å tilby som kan hjelpe akkurat deg.

Med alle disse tankene i hodet, bestemte jeg meg for å skrive et brev til legen. Jeg skrev alt som var i hodet mitt, så fikk det gå som det går tenkte jeg. Da legen leste brevet mitt, så hun på meg og smilte. Hun sa at dette kan du få hjelp til. Dette klarer du. Hun ringte rundt for meg til plasser jeg kunne gå og snakke, og i tillegg ringte hun meg dager jeg ikke hadde time for å høre hvordan det gikk. Dette var helt nytt for meg. Å bli møtt så godt av et annet menneske når jeg faktisk åpnet opp om alt. Jeg mener ikke med dette at vennene mine og de rundt meg ikke har møtt meg, men sist gang jeg slapp noen helt inn til det innerste, var ikke utfallet det samme. Men akkurat her lærte jeg noe veldig viktig. Aldri forhåndsdøm en situasjon alltid negativt, for du vet faktisk ikke utfallet av en situasjon som ikke har skjedd før du prøver. Og som regel er dømminga vi lager på forhånd ganske feil.

Det å be om hjelp kjennes på kroppen, ja helt inn til margen. Det sitter ofte for langt inne dessverre. Men den følelsen en får etterpå når en faktisk klarte å si noe, gir både mestringsfølelse og håp. Og det håpet er det som bærer deg. Ja du eier håpet selv, men å kjenne hvordan det blir forsterket er så godt. Det gir liksom et ekstra kikk til å prøve en gang til.

Vi har nesten alle noe vi skulle ha bedt om hjelp til innimellom. Samme om det er snakk om helsen eller praktiske ting. Men alt for ofte så trekker vi oss. Vi vil ikke være til bry, vi vil ikke be om for mye. Men sannheten er jo at de fleste av oss sier jo gladelig ja hvis noen spør oss om noe, så hvorfor ikke spør tilbake. Hvorfor ikke tillate seg å ta imot hjelp like mye som en gir hjelp. Alle trenger å være i en posisjon der di får og ikke bare gir. Får du aldri noe tilbake vil du bli sliten til slutt. Det gjelder alle former.

Så det jeg vil utfordre dere alle vakre mennesker på er: har du noe du virkelig skulle hatt hjelp til, uansett hva, så spør. Ikke tenk, bare spør. Det verste du får er et nei, men det er ikke galt det heller. Da kan en bare spørre en annen. Det er faktisk ikke meningen at vi skal klare alt i livet alene.

Du får ikke ta meg!

Det dunker i hodet, hjerteslagene kjennes på utsiden av kroppen. Jeg puster fortere, blir klam i hendene. Det føles ut som jeg ikke får puste. Synker mer og mer inn i det sorte hullet som former seg rundt meg. Jeg orker ikke dette mer. Jeg setter meg sammenkrøpet og lukker øynene. Det er bare inni hodet mitt, det er ingenting å være redd for. Men angsten har bestemt at dette er skummelt. Angsten for angsten har kommet tilbake.

Du får ikke ta meg her inne. Du er ikke velkommen lenger. For å unngå deg så unngår jeg å gjøre noe. Ligge i sengen, bare være inne. Da vet jeg du ikke kommer. Du har begynt å komme når jeg skal på butikken, du har begynt å stikke innom når jeg snakker med venner. Du har tilogmed møtt opp på jobben min for å jage meg bort. Da er det best å bare lukke seg inn, låse alle dører og vinduer, du slipper ikke inn her! Her bestemmer jeg.

Å forklare til andre hvorfor en får angst har jeg funnet ut er nesten umulig. I begynnelsen kunne jeg si at jeg følte på en angst følelse i situasjoner der jeg skulle snakke høyt eller presentere noe for andre. Men så plutselig skjedde det noe. Den begynte å dukke opp andre plasser. Angsten fikk viljen sin, jeg fikk frykt for angsten, så jeg sluttet med ting. Tilogmed når jeg var innlagt og trodde jeg var trygg fra den dukket den opp. Den fikk meg til å bare sitte innestengt på badet. For der var det ingen som slapp inn.

Det finst tusen øvelser en kan gjøre når en får angst. Og det har hjulpet meg greit til å komme ut av et anfall, men det tar jo ikke bort frykten for å få et nytt anfall. For det verst tenkelige for min del er at andre skal se at jeg får et angstanfall, jeg hater nemlig oppmerksomhet. Litt rart siden jeg deler min historie, men jeg deler den bak ord, og ikke muntlig.

Fasiten har jeg som dere ser ikke fått om hvordan jeg skal få angsten til å forsvinne. men jeg jobber med det. Nå går jeg på medisiner som hjelper, men en dag skal jeg jo slutte på det. Men mye av hemmeligheten tror jeg ligger bak det som jeg er redd for å si høyt. De følelsene jeg ikke vil snakke om. Jeg håper med dette innlegget at andre som ikke forstår angst eller psykiskhelse kan få et lite innblikk i hvor maktesløs en blir i møte med angsten. Det er ikke bare til å bestemme seg for å ikke ha angst, den styrer så mye. Jeg har selv hørt at folk har sakt at jeg ikke har angst, fordi de kjenner folk med angst og de har ikke sånne anfall som meg. Angst har så mange ansikt, nett så vi mennesker er ulike. Det finnes ingen fasit på hvordan angsten kommer. Og det må vi bare godta. Vi må legge bort fordommene, for det er ikke alt vi kan forstå oss på. Men vi kan alltid være der for andre på tross av det vi tror eller ikke.

 

Døren som ikke skal åpnes

 

Jeg har en dør med fargen svart. Den vet jeg det er mye rot bak, men jeg har aldri krefter til å åpne den og begynne å rydde. Jeg bare åpner den litt, og kaster nytt rot inn for så å lukke den raskt. Den dagen jeg bestemmer meg for å rydde i roterommet kommer det til å ta evighet. Kanskje det er tanken på all jobben, eller hvor lang tid det tar å rydde der inne som gjør at jeg alltid utsetter det!

Vi har alle ting vi utsetter bevist i livene våre. Enten tar det for lang tid, eller så synest vi det er forferdelig tiltak å brette opp armene å begynne. Eller så bare krever det for mye av oss å begynne på prosjektet. Det finnes millioner av unnskyldninger for å utsette ting. Men hva med når det utsetter handler om hvordan du kan ha det, hvordan du kan få det?

Den sorte døren med rot bak, er det jeg kaller følelsene mine og opplevelser som har vært vonde. Jeg tror ikke jeg har det som kreves for å begynne å rydde, akkurat nå er døren låst, og jeg har gjemt nøkkelen. Jeg bruker veldig lang tid på å stole på andre mennesker. Og selv om jeg var innlagt, og nå går til psykolog, klarer jeg ikke å vise dem døren og nøkkelen. Jeg vil holde på rotet litt til. For det verste som kan skje for meg er at de ikke tror meg. At de mener det som er bak døren ikke er noe å bry seg om, når det gjør så vondt for meg.

Dette kommer jo erfaringer jeg har samlet på i livet. Erfaringer av at andre mennesker vil meg vondt, at andre mennesker mente at jeg ikke var noe verdt. At jeg som menneske ikke var god nok for dem. Hvordan den døren blir åpnet vet jeg ikke, og hva som kommer når den er åpen, gruer jeg meg til. Men det verste er vel at jeg har glemt ut hva som faktisk ligger der inne. Jeg husker ikke hva som ligger innerst, fordi det er så fult.

Har du noe i livet ditt du bevist utsetter som handler om hvordan du har det, eller hvordan du kan få det? Har du sett deg ned å tenkt over hva som er det verste som kan skje er i forhold til hva det beste er? Hva kan egentlig gå galt?

Jeg vet at det er mine opplevelser og følelser som er der. Jeg vet innerst inne at det jeg kjenner på er jo sant, fordi det er mine følelser og opplevelser. Og andre sier jo ikke at dine følelser ikke er sanne for deg. Men det beste som skjer er jo faktiske at jeg blir trodd, at jeg blir lyttet til, og får redskapene jeg trenger for å begynne å rydde. Men jeg er for redd enda, men det er faktisk greit det også. Alt til sin tid, og i mitt tempo. Men en dag skal jeg åpne opp, det har jeg bestemt meg for, for det som kan skje er jo at jeg faktisk får det bra. At jeg kan smile med hele meg og mene det.

Begynnelsen

Begynnelsen

Jeg har alltid hatt en trygg og god barndom hjemme. Jeg er holdt opp med to gode søsken og en fantastisk mor og far som alltid har vært der for oss. Jeg har alltid hørt at jeg er god nok, at jeg er akkurat den jeg skal være. Allikevel så mistet jeg fotfestet, jeg valgte å høre på de andre i stede for på dem.

Jeg vet ikke helt hva tid jeg følte meg deprimert for første gang i livet. Men en ting jeg husker er at når jeg var 9 år bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle snakke om følelser mer. Jeg kom opp i en situasjon der lærer gav meg skylden fot at jeg var utenfor de andre i klassen. Det måtte jo være en grunn til at de andre hadde noe imot meg og ingen andre. Han gav et 9 år gammelt barn skylden for at hun ble mobbet, min skyld. Mine foreldre kjempet for at jeg skulle ha det bra. De har alltid vært der, men til slutt slapp jeg ikke de inn lenger heller. Ville ikke snakke, ville ikke føle.

Konsekvensene av det valget visste jeg ikke da. At det skulle påvirke livet mitt i så stor grad. Ja påvirke meg helt inn i voksen alder. Jeg overbeviste meg selv som barn at jeg ikke var god nok. Det ble ren fakta og ikke følelser.

Jeg vet jo innerst inne at god nok ikke finnes noe svar på, ingen er håpløs, ingen er en fiasko. Men hodet vil ikke godta det. Depresjonen vil styre tankene. Den spiser all logikk. Uansett hvor mye jeg kjemper føles det ut som jeg løper på kvikksand. Når du tror du har kommet deg opp, synker du en ny plass, og imens jeg synker sletter hodet tanker som at jeg er god nok.

Hva tid jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg er god nok, det vet jeg ikke. Men jeg velger å være åpen på veien der til. Jeg velger å dele min historie litt etter litt. Jeg brenner for åpenhet. Åpenhet skaper kunnskap for andre. Å se senskadene av mobbing må komme mer fram. Psykiskhelse skal snakkes om, like mye som andre fysiske sykdommer. Ingen skal skamme seg over at en ikke fikk til livet helt alene, at en trengte litt støtte på veien. En skal ikke være flau over disse diagnosene. Jeg har ikke en god psykisk helse for tiden, men en dag skal jeg nå toppen. Og jeg håper at andre i samme situasjon kan nå toppen sammen med meg

Ikke døm før du har hele sannheten

 

Vær forsiktig med å dømme andre, eller en situasjon før du kjenner hele sannheten. Det er ofte alt for lett å dra konklusjoner for mange når det gjelder andre mennesker. En kan irritere seg over de som alltid takker nei rett før en sammenkomst, de som alltid sier nei til å treffes, eller de som ikke er i jobb. Angst og depresjon har mange ansikt. Men det den tar ifra deg er ofte muligheten til å være med andre. Enkelte ganger bare bestemmer hodet og kroppen seg for at du ikke skal få gå ut denne gangen. Og det kan være vanskelig å forklare til andre imens det stormer. Den er usynlig

Egoistisk!

Se deg selv også.

 

Å sette seg selv først er egoistisk! Eller er det egentlig det? Hvordan kan en sette andre foran vist du selv har det vondt? Er det ikke da du må ta tak i deg selv og si: nå fortjener jeg å være fremst, nå fortjener jeg omsorg for meg selv.

Hvordan kan en ta vare på andre vist en ikke klarer å ta vare på seg selv. Hvordan klarer en å puste, vist en alltid holder hode så vidt over vann? Det er lettest å være der for andre, det er lettest å lytte til andre sine følelser en å være der for seg selv. Ja vi skal være der for andre, de vi har kjær. Men en må av og til si stopp og nei, og ta vare på seg selv.

Så stopp innimellom, og lytt til deg selv også. Hva trenger jeg her og nå, hva hadde vært godt for meg.

 

Tiden stopper aldri!

Din tid


Hver time

Hvert minutt

Hvert sekund er ditt


Hvordan vil en bruke dem

Alle disse tallene som bare går

Men faktisk er det livet


Vil vi stoppe opp å se

Vil vi gå forbi detaljene

Eller er vi for opptatt med vårt

 

Vil vi bruke dem på lykke

Vil vi bruke dem på sorg

Eller vil vi bare drukne i våre egne tanker.


Vil vi bruke dem på å se andre

Vil vi bruke dem på å hjelpe

Eller er vi for opptatt for tiden som går


Tiden stopper aldri

Men vi kan stoppe å se

Hvor fantastisk livet kan være.

 

Skrevet av Helsearbeideren

Livet er ikke for pyser

 

 

Livet

Hvorfor er det sånn at livet er så vanskelig for noen å leve? Hvorfor er det liksom en så stor del som føler de ikke får det til, og hvorfor er det så innmari mange som føler de får det til allikevel?

Vi er jo mennesker, så hvorfor skal vi føle og kjenne på så forskjellige ting med tanke på livet. Ja alle opplever nok en dårlig periode i livet, men hva er det som får det til å bare ikke funke for enkelte.

Selv så var jeg ikke redd for å si at jeg ikke orket mer. Men jeg var livredd for å si hva som hadde fått de tankene til å komme. Jeg var livredd for å snakke om det som lå bak. Men hos andre er følelser det mest naturligste i verden å snakke om. Både gode og vonde følelser. For det er jo her det store skillet kommer. De vonde følelsene.

Så hva er det som er så rart med meg, hvorfor får ikke jeg dette til som så mange andre får til. Hvorfor ble jeg en psykiatrisk pasient når det jeg var innlagt for var helt normale hverdagsting som folk gjør hver dag. Jo nemlig å snakke om ting i stede for å skubbe vekk. Hva er det som har fått meg på denne siden av skalaen og ikke den andre?

Jeg følte meg helt susen og nummen i hodet etter jeg startet på medisiner. Var det det jeg ville gå på medisiner og bli susen, en vandrende zombie. Vi vet jo alle kritikken til medisiner som brukes i psykiatrien. Jeg var livredd for å begynne å høre eller se ting jeg ikke var plaget med før. Tenk deg at du står opp om morningen også ser du plutselig julenissen flyr inn vinduet, da begynner du å få et forklaringsproblem. Men i skrivende stund er det kun munntørrhet jeg opplever (kan også komme av ventilasjonen). Og susingen forsvant etter 2 dagers bruk.

Den dagen jeg ble født så fikk mamma og pappa en gave. De fikk meg, livets gave fikk jeg. For min del kunne det godt vært retur rett på hele pakka, men så enkelt er det ikke. Jeg vokste opp slik som de forma meg, helt til jeg fikk egne ben å stå på. Da var skolen, venner og miljø med å forme meg. Men hva var det som gikk så fryktelig galt der da på veien? Hva er det som gjør at andre mennesker bare kunne bestemme at jeg ikke var god nok, hva var det som bare fikk andre til å si at du duger faktisk ikke. Du passer ikke inn her. Disse selvutnevnte politifolka må jo ha sett noe jeg ikke så selv. Det må da være noe i det dem sa. Jeg forstår jo nå som voksen og fortvilet og helt blåst, at det var ikke sant.  Men det var allikevel med å forme meg. Gjøre meg til den jeg er. Et menneske som har mista troa på seg selv, og alt jeg kan få til. Fått meg til å alltid være skeptisk til nye mennesker. Jeg klarer ikke alltid å si alt jeg kjenner og tenker på fordi jeg alltid er redd for hva andre skulle mene og si om meg.Er det ikke bare rett og rimelig at jeg skal få lov til å levere inn den pakka som jeg fikk og egentlig ikke ville ha når jeg skjønte va dette gikk ut på?

Nei livet er ikke lett og forstå seg på. Og hvorfor noen får det til og andre ikke, det tror jeg egentlig ingen forskning kan svare på. Jeg er ikke den eneste i verden som har blitt ned haglet med dritt fra andre. Men noen klarer seg ganske greit og noen ikke. Den siste der setter jeg meg selv. Jeg kunne virkelig ønsket at jeg bare kunne vise fingen til livets dårligste side og si, fuck off her er ingen hjemme som kan ta imot deg.

Men konklusjonen min er allikevel at det er verdt det. Det er verdt å kjempe og stå på. Det er verdt å satse på andre og åpne seg for noen. Venner vil jo være der til støtte, slik som en støtter andre selv. Og det er verdt det fordi du fortjener å ha det bra. Jeg begynte å skrive på dette når jeg var innlagt. Og grunnen til at jeg fortsetter på det nå og velger å dele det, er at vist bare en person ikke føler seg alene, eller at en person ser at jeg ikke er den eneste som har et forferdelig selvbilde, ja så er det verdt det for meg. Det verste som finst er å føle seg alene selv om man ikke er det. Alene med de vonde tankene å følelsene. Igjen jeg heier på dere alle. Jeg oppfordrer deg som har det vondt å snakke med noen, foreldre, venner eller profesjonelle, det blir bedre! Og til dere andre, så oppfordrer jeg dere til å sende en melding til noen du tenker på og spør hvordan de har det, og sette av tid til å lytte.

 

https://www.google.com/amp/s/baredegbarebedre.wordpress.com/2015/09/13/du-er-bra-nok-du/amp/

FINT!

 

 

Hvor ofte får jeg ikke spørsmål om hvordan det går? Og hvor ofte har jeg ikke svart fint, uten at jeg faktisk mener det.

Hvor ofte har ikke en stilt det spørsmålet til andre bare ut av høflighet. Hva hadde skjedd vist noen sa at det går skikkelig dårlig. Hadde en virkelig hatt tid til den samtalen i forbifarten? En spør vel hvordan andre har det ut av interesse for dem, og da setter en vel av tid til å lytte også? Eller er vi bare sånne som spør for å være snill, samtidig som vi forventer svaret fint?

Det er litt rart det der synest jeg. Ja det er jo ikke sånn at en trenger å dele alt me alle, det er ikke det jeg sier. Du velger jo selv hva du vil, men det jeg tenker på er hvor mange ‘’jeg har det fint’’ er egentlig sannheter. Hvor mange fint er en løgn?

Det jeg egentlig vil med dette innlegget er: Tenk deg om før du spør om hvordan noen har det. Ikke fordi det er galt å spør, men kjenn etter, har jeg tid til denne samtalen nå? Kan jeg sette av tid til å faktisk lytte å være til stede vist svaret ikke er fint?

Ta vare på hverandre alltid! Sett av tid til hverandre, til å lytte og til å snakke. En kan ikke hjelpe med alt, men av og til er det bare et lyttende øre som skal til. En person som sette av litt tid, tid til å høre på kaoset til noen andre.

 

Håp

 

Uansett hvor vondt og meningsløst livet kan virke, så er det alltid håp! Uansett hvor vanskelig det er, så finst det. Ja du eier det selv, og du bestemmer hva som ligger i ordet håp for deg!

I mai trodde jeg selv at håpet var borte. Jeg var motløs og håpløs. Det endte faktisk med 1 mnd på en psyk avdeling. Jeg følte jeg hadde mistet meg selv et sted. Men med god hjelp og samtaler forsto jeg til slutt selv at dette må jeg gjøre for meg selv, jeg må finne håpet på ny for meg selv. Jeg tenkte i begynnelsen at jeg måtte få det bedre så familien min skulle ha det bedre. Men nei, når en har det vondt skal en ikke først og fremst bli bedre pga alle andre skal slippe å bekymre seg. Nei en skal få det bedre fordi du selv trenger det og fortjener det, så kommer alt det andre etter.

Alt er ikke ordnet på 1 mnd. Det er ikke sånn at en kan knipse med fingrene så er den psykiske helsen fikset.

Jeg har fortsatt vonde og tunge dager som kommer. Men det som er nytt er at jeg har håp. Håp om at jeg skal bli bedre fordi jeg fortjener det. Håp om at en dag kan jeg smile med hele meg igjen.

Så husk, håpet eier du selv, av og til må man lete litt ekstra, men det er der! Du er ikke alene om å ha det sånn, selv om du på din mørkeste dag føler deg alene, så er du ikke det! Jeg heier på dere alle❤️