Kampvilje som endrer liv

 

Jeg fikk tilsendt noen videoer av en venn av meg. De fikk meg til å tenke og til å føle mer en hva jeg ville innrømme for meg selv. Jeg skal dele lenke i slutten av innlegget.

Det er om en jente om heter Jazz Thornton. Hun har vært personen som ikke ville leve mer, men nå har viet livet sitt til å hjelpe andre som er der. Hun har funnet en mening, hun fikk håpet og hun fikk livet tilbake. Og nå vier hun sin tid til andre for å hjelpe. Både snakke med systemet og de som har det vanskelig. Hun sa en setning som jeg bet meg merke i: Det er lettere å få pizza på døren, en det er å få hjelp i psykiatrien på dagen. Og det stemmer jo ganske greit i seg selv, og det er i grunn ekstremt skremmende. Hun har en kamp vilje som endrer liv. Hun virkelig redder liv med opplysning, og med å være til stede og ikke gi seg med å hjelpe!

I videoen snakket hun om dette med å kjempe, og å overleve. Noe jeg har tenkt har vært det samme før jeg så den. Det er det jo ikke i det hele tatt. Jeg har alltid sakt at jeg skal kjempe for meg selv, klare å kjempe meg tilbake. Men det jeg gjør er jo egentlig bare å prøve og overleve akkurat nå. Jeg har ingen kamplyst i et hele, bare overlevelsesstrategi. Og det var en ganske stor vekker eller et lite slag i tryne kjente jeg. Jeg vet ikke hvorfor det ble så sårt, men jeg tenker det har noe med at virkeligheten viste seg litt mer for meg.

Jeg vil egentlig anbefale alle som kommer inn på iden min om å se disse snuttene. De er ikke lange, men på de få minuttene får det hjernen din til å kjøre. Om du aldri har opplevd tung psykisk uhelse på kroppen eller blant andre, kan du lære, har du det vanskelig kan du lære, har du funnet en måte å kjempe kan du lære, eller prøver du bare å overleve så kan du lære. Vi har alle alltid noe mer vi kan lære. Det gjelder alt her i livet.

https://youtu.be/h2au58zB_kk

https://youtu.be/p4SuXx-sZxA

Jeg håper alle får en nydelig lørdag og helg. Nå skal jeg og mannen kose oss med maskorama. I måren skal koret jeg er med i ha konsert kl 18 på klippen i Sandnes ( jepp der la jeg inn litt egenreklame i håp om at dere som bor her skal komme) Så blir en travel siste dag i helgen.

 

 

Å lete etter gleden


Det er ikke alltid slik at livet mitt bare er tøft, tungt og overveldende. Jeg har jo gode dager også. Jeg har dager som bare suser forbi fordi jeg er med barna mine, jeg møter venner, jeg går på jobb.

Men allikevel blir livet mitt veldig styrt av mine psykiske plager, så enda er de fleste dagene mine slitsomme. Angsten kommer ofte vist jeg er på plasser med for mange mennesker, byrde følelsen kommer med en gang noen som vet hvordan jeg har det spør hvordan det går, og følelsen av og ikke gjøre nok eller være god nok er nesten kronisk. Byrden kommer av at jeg blir lei av å si hvordan jeg har det til de nærmeste, ikke fordi det er sakt, men fordi jeg er redd for at de blir lei. Lei den personen det alltid skal være noe med, lei det menneske som egentlig ikke er noe positiv. Så jeg har begynt å bli god venn med maska og fasaden. Smile, le, sosialisere meg når jeg egentlig vil gjøre det motsatte. Overlevelse heter vel det.

Jeg har ingen problemer med å være åpen, eller ingen problemer med å slippe inn når jeg skriver. Men her er det litt sånn at de som vil kan lese, eller så er valget om og skrolle videre enkelt.

Kunne ønsket livet var litt sånn, nei dette var sykt drit, jeg skroller bare over denne følelsen, orker ikke.

Men om jeg fortsetter å sette lokk på følelsene så sprekker det. Men jeg har enkelte ting jeg kjenner på som jeg ikke er klar til å møte. Jeg er ikke klar til å slippe de opp. Jeg er lei av å føle meg mislykket, da er det bedre og bare smile, snu ryggen til. Jeg er lei av å være sliten, da er det lettere for meg å jobbe mer, gjøre mer og holde meg veldig opptatt. Lei av å være en byrde, da bare stenger jeg av, slipper ingen inn. Unngår å henge med folk, sitter heller hjemme alene med mannen. Men i enkelte tilfeller er dessverre eksponering bedre en å stenge av. Det er egentlig rart det der med hodet. Jeg vet at det jeg holder på med nå ikke kommer til å hjelpe i lengden, men allikevel er det enklere å bare unngå det meste og bare late som om livet mitt er ganske greit.

Jeg har to barn, en mann som elsker meg og i tillegg har vi kjøpt hus som er ferdig i mai. Jeg har fast jobb, og gode venner. Så hvorfor funker ikke livet mitt, hvorfor er det så vanskelig å glede seg over alt det jeg har. Det er det som gjør meg mest sliten tror jeg, å ikke finne verdi i de små tingene. Fordi jeg absolutt bare er gått i overlevelses modus.  Jeg håper jeg en dag klarer å åpne opp og slippe inn, det er målet mitt.   

Håper alle dere fine mennesker der ute får en fin og god helg. Og husk, du er ikke alene. Du er aldri alene. Det kan bare være veldig vanskelig å se det, spesielt hvis en bare er opptatt av å prøve å kjempe og overleve.

SKRIK DET UT SÅ NOEN SER

Det er noe jeg har tenkt på som jeg helt ikke klarer å forstå meg på. Mennesker sier vi må snakke mer om psykisk helse for å skape en bedre forståelse, og et bedre psykisk helsevern. Men spør du meg blir det jo mye mer snakket om psykisk helse/uhelse nå en noen gang før. Du hører om at de vil sette mer penger til psykisk helsevern, de vil lage mer opplysning rundt det, de kommer med grafer og statistikk, tall i prosenter som viser til hvor mange som har psykiske plager i Norge i dag. Hvor mange som har behandling, og hvor eventuelt mange mørke tall det er med mennesker som lider av denne sykdommen. Men er det helt den rette måten å gjøre det på.

Det jeg mener er, skapes det forståelse og aksept med å dra fram grafer og tall. Skaper det forståelse for hva denne sykdommen handler om når det ikke blir snakket om historiene bak diagnosen eller sett på det som sykdom. Men det er jo akkurat det det er. En sykdom, en sykdom som tar liv, og flere har nesten dødd av den. Jeg var en av dem, jeg var så syk at jeg holdt på å miste livet til en sykdom. Hvor er de overskriftene? Hvor er de historiene.

Jeg tenker at du faktisk kan kategorisere psykiske plager med mange andre sykdommer. Ta forkjølelse. Du har snufsete. Snufsete og slapp. Feber med stygg hoste. Du har brutalt RS virus eller full influensa. Eller du har nå alvorlig covid, som krever full intensiv behandling for å redde livet ditt.

Psykiske lidelser er uendelige. Du har lette depressiveperioder, disse kan alle mennesker oppleve. Da har du nedstemthet over en lengre periode, men kommer deg opp igjen. Du har hardere til alvorlige depressive perioder, men du har også ganske alvorlige diagnoser som krever mye energi av den rammede. Både med diagnostisering, oppfølging og forståelse. Du har også den som krever intensiv behandling for å bli reddet. Men det er liksom der fokuset er. De som er alvorlig deprimert. Vi må få ned selvmordsstatistikken sies det. Men hva har de gjort for å komme der. Det er fortsatt lange ventelister, det er fortsatt forventinger til å ta seg sammen og bare prøve. Du er jo bare deprimert

Selv leste jeg et nydelig innlegg som ble delt i sosiale medier om usynlig sykdom. Forfatter mente nok ikke å lage en boks rundt andre for å fremme eget poeng, for alle disse diagnosene i usynlig sykdom er vondt og brutalt, men det ble skrevet: du blir ofte tatt for å bare være deprimert. Etter å ha lest den linjen 10 ganger satte jeg meg tilbake og tygget på ordet. BARE. Er det virkelig bare bare å være deprimert, er det da virkelig forståelse ute og går?

Men allikevel så blir ikke den psykisk syke plukket opp tidlig nok. Hva er det som gjør at det er så vanskelig å plukke opp tidligere når det gjelde psykisk sykdom? Ventelistene er uendelige i behandling, men er det ikke mye en kunne gjort før den fasen, den fasen der det blir akutt og kritisk behandling? Ja mange blir plukket opp fordi de har enklere for å kommunisere. Men andre har det vanskelig på grunn av forståelsen som er så liten av dem rundt. Men det er jo ikke folk sin feil, det er jo formidlingen og opplysningene som er for dårlige.

Nei det godtar jeg ikke. Historier må ut, vi trenger å høre fra menneskene bak diagnosen, ikke bare statistikker og tall. Hvordan kan en finne en behandlingsform som funker med å bare snakke med behandlere eller de som aldri har opplevd sykdommen. Hva med de som faktisk lider av det, men så alt for ofte forsvinner bak statistikken? Nei jeg forventer ikke at alle er like åpne som meg, og nei jeg mener ikke at vi skal være plastrer med bilde og historier i aviser. Men hva med anonym journalistikk. Hva med å aktiv jobbe for å få historier frem. For å vise de forskjellige spektrene, behovene og opplevelsen av en sykdom som tar så mange liv som det den gjør? Hvor tidlig må en gå inn, og hva er symptomene vi må lytte til og plukke opp.

Den jobben jeg har foran meg nå er langt ifra enkel. Jeg var så syk at jeg holdt på å omkomme av en sykdom. En sykdom som blir framstilt i grafer og tall. Og ikke med menneske bak. Vi må snakke mer, vi må snakke høyere. Vi må snakke menneskeliv og historier. Vi må lage ekte forståelse om ekte liv.

Alt ble stille

Sist innlegg skrev jeg om hjelpen. Hvor godt det er å si ifra, hvor godt det er å ha noen som lyttet. Det innlegget var til dere alle som hadde det vanskelig. Til dere alle som følte dere alene, og dere som følte dere ikke hadde noen å snakke med. Og jeg mente hvert ord av det jeg skrev, men selv så gav jeg opp.

Dagen etter jeg postet sist innlegg ble jeg lagt inn igjen. En ny periode på psyk, nye lange uker. Jeg var så sliten at jeg orket ikke mer. Jeg vet det er skikkelig klisje å lage et innlegg om å si ifra når jeg gjorde det motsatte. Men igjen så viser det at livet er sjeldent sånn en så det for seg, både på godt og vondt. Jeg vet mange ble lei seg, jeg følte jeg skuffet en hel forsamling, samtidig som jeg var sliten. Kroppen var sliten, håpet var borte, jeg var sliten.

Først kommer motløsheten, så tiltaksløshet, men når håpet forsvinner, ja da føler du deg borte på innsiden, det var vertfall det jeg gjorde. Og igjen, jeg skrev at håpet eier du selv, det kan ingen ta ifra deg. Men når du tar det ifra deg selv? Hva da. Jeg lærte etter dette at håpet kan faktisk noen andre bære når du ikke klarer det selv. Andre kan være håpet ditt hvis du bare lar dem. Selv så bærer hjelpeinstansen jeg har rundt meg mitt håp, for selv så er livet mitt fortsatt vanskelig. Enkelte dager har jeg ikke lyst til å stå opp, andre dager er jeg bare utroligsliten i kroppen, selv om jeg ikke har gjort noe som helst. Men en ting har forandret seg, jeg har begynt å jobbe litt igjen. Og bare det å ha det ansvaret kjenner jeg er godt, uansett hvor sliten jeg er. Her jobber jeg for å møte andre sine behov, være en hjelp for andre. Da kan jeg skyve bort mitt eget hode og tanker, og heller se at det er vertfall en ting jeg mestrer selv om jeg føler verden raser litt rundt meg.

Kravene mine har ikke blitt noe mindre dessverre. Jeg har fortsatt alt for høye krav til meg selv. Jeg må være merhjelpsom, bidra mer hjemme, sette meg selv til side fordi i mitt hode er jeg den minst viktige personen akkurat nå. Men dette hjelper jo ikke akkurat på. Det tar de fleste kreftene mine, og hvordan jeg skal klare å senke de kravene, det vet jeg ikke enda. Men den dagen jeg vet, da skal jeg dele det.

Men det er fortsatt liv, det er fortsatt noe som driver meg. Jeg må bare klare det denne gangen, å gi opp er ikke noe alternativ, det prøvde jeg og da ble bare alt verre. Ikke fordi jeg fikk beskjed om det fra noen, men de følelsene jeg hadde på innsiden ble mer kaotiske. Jeg begynte å skyve følelser til siden, og jeg har fortsatt enkelte ting jeg bare ikke vil tillatemeg å kjenne på, det er for vondt enda.

Men jeg vil fortsatt oppfordre dere alle til å si ifra til noen hvisdu har noe tungt du kjenner på, jeg vet hvor vanskelig det kan være, og jeg forstår hvor vondt det er når mørket kommer. Men husk at andre kan bære håpet ditt, andre kan være enstyrke for deg når du ikke klarer det selv. Du kan tillate deg å gi det til noen andre for en periode, ja helt til den dagen du finner det selv.