Å lete etter gleden


Det er ikke alltid slik at livet mitt bare er tøft, tungt og overveldende. Jeg har jo gode dager også. Jeg har dager som bare suser forbi fordi jeg er med barna mine, jeg møter venner, jeg går på jobb.

Men allikevel blir livet mitt veldig styrt av mine psykiske plager, så enda er de fleste dagene mine slitsomme. Angsten kommer ofte vist jeg er på plasser med for mange mennesker, byrde følelsen kommer med en gang noen som vet hvordan jeg har det spør hvordan det går, og følelsen av og ikke gjøre nok eller være god nok er nesten kronisk. Byrden kommer av at jeg blir lei av å si hvordan jeg har det til de nærmeste, ikke fordi det er sakt, men fordi jeg er redd for at de blir lei. Lei den personen det alltid skal være noe med, lei det menneske som egentlig ikke er noe positiv. Så jeg har begynt å bli god venn med maska og fasaden. Smile, le, sosialisere meg når jeg egentlig vil gjøre det motsatte. Overlevelse heter vel det.

Jeg har ingen problemer med å være åpen, eller ingen problemer med å slippe inn når jeg skriver. Men her er det litt sånn at de som vil kan lese, eller så er valget om og skrolle videre enkelt.

Kunne ønsket livet var litt sånn, nei dette var sykt drit, jeg skroller bare over denne følelsen, orker ikke.

Men om jeg fortsetter å sette lokk på følelsene så sprekker det. Men jeg har enkelte ting jeg kjenner på som jeg ikke er klar til å møte. Jeg er ikke klar til å slippe de opp. Jeg er lei av å føle meg mislykket, da er det bedre og bare smile, snu ryggen til. Jeg er lei av å være sliten, da er det lettere for meg å jobbe mer, gjøre mer og holde meg veldig opptatt. Lei av å være en byrde, da bare stenger jeg av, slipper ingen inn. Unngår å henge med folk, sitter heller hjemme alene med mannen. Men i enkelte tilfeller er dessverre eksponering bedre en å stenge av. Det er egentlig rart det der med hodet. Jeg vet at det jeg holder på med nå ikke kommer til å hjelpe i lengden, men allikevel er det enklere å bare unngå det meste og bare late som om livet mitt er ganske greit.

Jeg har to barn, en mann som elsker meg og i tillegg har vi kjøpt hus som er ferdig i mai. Jeg har fast jobb, og gode venner. Så hvorfor funker ikke livet mitt, hvorfor er det så vanskelig å glede seg over alt det jeg har. Det er det som gjør meg mest sliten tror jeg, å ikke finne verdi i de små tingene. Fordi jeg absolutt bare er gått i overlevelses modus.  Jeg håper jeg en dag klarer å åpne opp og slippe inn, det er målet mitt.   

Håper alle dere fine mennesker der ute får en fin og god helg. Og husk, du er ikke alene. Du er aldri alene. Det kan bare være veldig vanskelig å se det, spesielt hvis en bare er opptatt av å prøve å kjempe og overleve.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg