Alt ble stille

Sist innlegg skrev jeg om hjelpen. Hvor godt det er å si ifra, hvor godt det er å ha noen som lyttet. Det innlegget var til dere alle som hadde det vanskelig. Til dere alle som følte dere alene, og dere som følte dere ikke hadde noen å snakke med. Og jeg mente hvert ord av det jeg skrev, men selv så gav jeg opp.

Dagen etter jeg postet sist innlegg ble jeg lagt inn igjen. En ny periode på psyk, nye lange uker. Jeg var så sliten at jeg orket ikke mer. Jeg vet det er skikkelig klisje å lage et innlegg om å si ifra når jeg gjorde det motsatte. Men igjen så viser det at livet er sjeldent sånn en så det for seg, både på godt og vondt. Jeg vet mange ble lei seg, jeg følte jeg skuffet en hel forsamling, samtidig som jeg var sliten. Kroppen var sliten, håpet var borte, jeg var sliten.

Først kommer motløsheten, så tiltaksløshet, men når håpet forsvinner, ja da føler du deg borte på innsiden, det var vertfall det jeg gjorde. Og igjen, jeg skrev at håpet eier du selv, det kan ingen ta ifra deg. Men når du tar det ifra deg selv? Hva da. Jeg lærte etter dette at håpet kan faktisk noen andre bære når du ikke klarer det selv. Andre kan være håpet ditt hvis du bare lar dem. Selv så bærer hjelpeinstansen jeg har rundt meg mitt håp, for selv så er livet mitt fortsatt vanskelig. Enkelte dager har jeg ikke lyst til å stå opp, andre dager er jeg bare utroligsliten i kroppen, selv om jeg ikke har gjort noe som helst. Men en ting har forandret seg, jeg har begynt å jobbe litt igjen. Og bare det å ha det ansvaret kjenner jeg er godt, uansett hvor sliten jeg er. Her jobber jeg for å møte andre sine behov, være en hjelp for andre. Da kan jeg skyve bort mitt eget hode og tanker, og heller se at det er vertfall en ting jeg mestrer selv om jeg føler verden raser litt rundt meg.

Kravene mine har ikke blitt noe mindre dessverre. Jeg har fortsatt alt for høye krav til meg selv. Jeg må være merhjelpsom, bidra mer hjemme, sette meg selv til side fordi i mitt hode er jeg den minst viktige personen akkurat nå. Men dette hjelper jo ikke akkurat på. Det tar de fleste kreftene mine, og hvordan jeg skal klare å senke de kravene, det vet jeg ikke enda. Men den dagen jeg vet, da skal jeg dele det.

Men det er fortsatt liv, det er fortsatt noe som driver meg. Jeg må bare klare det denne gangen, å gi opp er ikke noe alternativ, det prøvde jeg og da ble bare alt verre. Ikke fordi jeg fikk beskjed om det fra noen, men de følelsene jeg hadde på innsiden ble mer kaotiske. Jeg begynte å skyve følelser til siden, og jeg har fortsatt enkelte ting jeg bare ikke vil tillatemeg å kjenne på, det er for vondt enda.

Men jeg vil fortsatt oppfordre dere alle til å si ifra til noen hvisdu har noe tungt du kjenner på, jeg vet hvor vanskelig det kan være, og jeg forstår hvor vondt det er når mørket kommer. Men husk at andre kan bære håpet ditt, andre kan være enstyrke for deg når du ikke klarer det selv. Du kan tillate deg å gi det til noen andre for en periode, ja helt til den dagen du finner det selv.

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg