Døren som ikke skal åpnes

 

Jeg har en dør med fargen svart. Den vet jeg det er mye rot bak, men jeg har aldri krefter til å åpne den og begynne å rydde. Jeg bare åpner den litt, og kaster nytt rot inn for så å lukke den raskt. Den dagen jeg bestemmer meg for å rydde i roterommet kommer det til å ta evighet. Kanskje det er tanken på all jobben, eller hvor lang tid det tar å rydde der inne som gjør at jeg alltid utsetter det!

Vi har alle ting vi utsetter bevist i livene våre. Enten tar det for lang tid, eller så synest vi det er forferdelig tiltak å brette opp armene å begynne. Eller så bare krever det for mye av oss å begynne på prosjektet. Det finnes millioner av unnskyldninger for å utsette ting. Men hva med når det utsetter handler om hvordan du kan ha det, hvordan du kan få det?

Den sorte døren med rot bak, er det jeg kaller følelsene mine og opplevelser som har vært vonde. Jeg tror ikke jeg har det som kreves for å begynne å rydde, akkurat nå er døren låst, og jeg har gjemt nøkkelen. Jeg bruker veldig lang tid på å stole på andre mennesker. Og selv om jeg var innlagt, og nå går til psykolog, klarer jeg ikke å vise dem døren og nøkkelen. Jeg vil holde på rotet litt til. For det verste som kan skje for meg er at de ikke tror meg. At de mener det som er bak døren ikke er noe å bry seg om, når det gjør så vondt for meg.

Dette kommer jo erfaringer jeg har samlet på i livet. Erfaringer av at andre mennesker vil meg vondt, at andre mennesker mente at jeg ikke var noe verdt. At jeg som menneske ikke var god nok for dem. Hvordan den døren blir åpnet vet jeg ikke, og hva som kommer når den er åpen, gruer jeg meg til. Men det verste er vel at jeg har glemt ut hva som faktisk ligger der inne. Jeg husker ikke hva som ligger innerst, fordi det er så fult.

Har du noe i livet ditt du bevist utsetter som handler om hvordan du har det, eller hvordan du kan få det? Har du sett deg ned å tenkt over hva som er det verste som kan skje er i forhold til hva det beste er? Hva kan egentlig gå galt?

Jeg vet at det er mine opplevelser og følelser som er der. Jeg vet innerst inne at det jeg kjenner på er jo sant, fordi det er mine følelser og opplevelser. Og andre sier jo ikke at dine følelser ikke er sanne for deg. Men det beste som skjer er jo faktiske at jeg blir trodd, at jeg blir lyttet til, og får redskapene jeg trenger for å begynne å rydde. Men jeg er for redd enda, men det er faktisk greit det også. Alt til sin tid, og i mitt tempo. Men en dag skal jeg åpne opp, det har jeg bestemt meg for, for det som kan skje er jo at jeg faktisk får det bra. At jeg kan smile med hele meg og mene det.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg