Du får ikke ta meg!

Det dunker i hodet, hjerteslagene kjennes på utsiden av kroppen. Jeg puster fortere, blir klam i hendene. Det føles ut som jeg ikke får puste. Synker mer og mer inn i det sorte hullet som former seg rundt meg. Jeg orker ikke dette mer. Jeg setter meg sammenkrøpet og lukker øynene. Det er bare inni hodet mitt, det er ingenting å være redd for. Men angsten har bestemt at dette er skummelt. Angsten for angsten har kommet tilbake.

Du får ikke ta meg her inne. Du er ikke velkommen lenger. For å unngå deg så unngår jeg å gjøre noe. Ligge i sengen, bare være inne. Da vet jeg du ikke kommer. Du har begynt å komme når jeg skal på butikken, du har begynt å stikke innom når jeg snakker med venner. Du har tilogmed møtt opp på jobben min for å jage meg bort. Da er det best å bare lukke seg inn, låse alle dører og vinduer, du slipper ikke inn her! Her bestemmer jeg.

Å forklare til andre hvorfor en får angst har jeg funnet ut er nesten umulig. I begynnelsen kunne jeg si at jeg følte på en angst følelse i situasjoner der jeg skulle snakke høyt eller presentere noe for andre. Men så plutselig skjedde det noe. Den begynte å dukke opp andre plasser. Angsten fikk viljen sin, jeg fikk frykt for angsten, så jeg sluttet med ting. Tilogmed når jeg var innlagt og trodde jeg var trygg fra den dukket den opp. Den fikk meg til å bare sitte innestengt på badet. For der var det ingen som slapp inn.

Det finst tusen øvelser en kan gjøre når en får angst. Og det har hjulpet meg greit til å komme ut av et anfall, men det tar jo ikke bort frykten for å få et nytt anfall. For det verst tenkelige for min del er at andre skal se at jeg får et angstanfall, jeg hater nemlig oppmerksomhet. Litt rart siden jeg deler min historie, men jeg deler den bak ord, og ikke muntlig.

Fasiten har jeg som dere ser ikke fått om hvordan jeg skal få angsten til å forsvinne. men jeg jobber med det. Nå går jeg på medisiner som hjelper, men en dag skal jeg jo slutte på det. Men mye av hemmeligheten tror jeg ligger bak det som jeg er redd for å si høyt. De følelsene jeg ikke vil snakke om. Jeg håper med dette innlegget at andre som ikke forstår angst eller psykiskhelse kan få et lite innblikk i hvor maktesløs en blir i møte med angsten. Det er ikke bare til å bestemme seg for å ikke ha angst, den styrer så mye. Jeg har selv hørt at folk har sakt at jeg ikke har angst, fordi de kjenner folk med angst og de har ikke sånne anfall som meg. Angst har så mange ansikt, nett så vi mennesker er ulike. Det finnes ingen fasit på hvordan angsten kommer. Og det må vi bare godta. Vi må legge bort fordommene, for det er ikke alt vi kan forstå oss på. Men vi kan alltid være der for andre på tross av det vi tror eller ikke.

 

5 kommentarer
    1. For meg fremstår du som en fighter. Jeg kan ingenting om angst, men det at du setter ord på følelsene dine slik du gjør her på bloggen, tenker jeg er en god ting. Som pedagog har jeg lært at å klare å sette ord på følelsene våre er vesentlig for å klare å håndtere dem. Uansett hva vi og andre kaller dem. Det er et kjempesteg i riktig retning i krigen du fører! Du er god til å skrive! Heia deg!

    2. Eg heie på deg Synnøve💪🏾 Håpe du får en fin sommer med gjengen. Så må me treffes snart! Glad i deg♥️
      ~ Gudrun

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg