Hjelpen

Jeg kom til et veiskille følte jeg med depresjonen. Veiskille sto mellom å legge meg ned å gi helt opp, eller gå til legen og si at dette går ikke lenger. Det å be om hjelp sitter dessverre ofte alt for langt inne. Det å be om hjelp kan ofte virke skummelt og usikkert, du vet faktisk ikke hvordan mottakeren reagerer på det du sier. Vil de tro deg, vil de møte deg sånn så du trenger? Har de noe konkret å tilby som kan hjelpe akkurat deg.

Med alle disse tankene i hodet, bestemte jeg meg for å skrive et brev til legen. Jeg skrev alt som var i hodet mitt, så fikk det gå som det går tenkte jeg. Da legen leste brevet mitt, så hun på meg og smilte. Hun sa at dette kan du få hjelp til. Dette klarer du. Hun ringte rundt for meg til plasser jeg kunne gå og snakke, og i tillegg ringte hun meg dager jeg ikke hadde time for å høre hvordan det gikk. Dette var helt nytt for meg. Å bli møtt så godt av et annet menneske når jeg faktisk åpnet opp om alt. Jeg mener ikke med dette at vennene mine og de rundt meg ikke har møtt meg, men sist gang jeg slapp noen helt inn til det innerste, var ikke utfallet det samme. Men akkurat her lærte jeg noe veldig viktig. Aldri forhåndsdøm en situasjon alltid negativt, for du vet faktisk ikke utfallet av en situasjon som ikke har skjedd før du prøver. Og som regel er dømminga vi lager på forhånd ganske feil.

Det å be om hjelp kjennes på kroppen, ja helt inn til margen. Det sitter ofte for langt inne dessverre. Men den følelsen en får etterpå når en faktisk klarte å si noe, gir både mestringsfølelse og håp. Og det håpet er det som bærer deg. Ja du eier håpet selv, men å kjenne hvordan det blir forsterket er så godt. Det gir liksom et ekstra kikk til å prøve en gang til.

Vi har nesten alle noe vi skulle ha bedt om hjelp til innimellom. Samme om det er snakk om helsen eller praktiske ting. Men alt for ofte så trekker vi oss. Vi vil ikke være til bry, vi vil ikke be om for mye. Men sannheten er jo at de fleste av oss sier jo gladelig ja hvis noen spør oss om noe, så hvorfor ikke spør tilbake. Hvorfor ikke tillate seg å ta imot hjelp like mye som en gir hjelp. Alle trenger å være i en posisjon der di får og ikke bare gir. Får du aldri noe tilbake vil du bli sliten til slutt. Det gjelder alle former.

Så det jeg vil utfordre dere alle vakre mennesker på er: har du noe du virkelig skulle hatt hjelp til, uansett hva, så spør. Ikke tenk, bare spør. Det verste du får er et nei, men det er ikke galt det heller. Da kan en bare spørre en annen. Det er faktisk ikke meningen at vi skal klare alt i livet alene.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg