Egoistisk!

Se deg selv også.

 

Å sette seg selv først er egoistisk! Eller er det egentlig det? Hvordan kan en sette andre foran vist du selv har det vondt? Er det ikke da du må ta tak i deg selv og si: nå fortjener jeg å være fremst, nå fortjener jeg omsorg for meg selv.

Hvordan kan en ta vare på andre vist en ikke klarer å ta vare på seg selv. Hvordan klarer en å puste, vist en alltid holder hode så vidt over vann? Det er lettest å være der for andre, det er lettest å lytte til andre sine følelser en å være der for seg selv. Ja vi skal være der for andre, de vi har kjær. Men en må av og til si stopp og nei, og ta vare på seg selv.

Så stopp innimellom, og lytt til deg selv også. Hva trenger jeg her og nå, hva hadde vært godt for meg.

 

Tiden stopper aldri!

Din tid


Hver time

Hvert minutt

Hvert sekund er ditt


Hvordan vil en bruke dem

Alle disse tallene som bare går

Men faktisk er det livet


Vil vi stoppe opp å se

Vil vi gå forbi detaljene

Eller er vi for opptatt med vårt

 

Vil vi bruke dem på lykke

Vil vi bruke dem på sorg

Eller vil vi bare drukne i våre egne tanker.


Vil vi bruke dem på å se andre

Vil vi bruke dem på å hjelpe

Eller er vi for opptatt for tiden som går


Tiden stopper aldri

Men vi kan stoppe å se

Hvor fantastisk livet kan være.

 

Skrevet av Helsearbeideren

Livet er ikke for pyser

 

 

Livet

Hvorfor er det sånn at livet er så vanskelig for noen å leve? Hvorfor er det liksom en så stor del som føler de ikke får det til, og hvorfor er det så innmari mange som føler de får det til allikevel?

Vi er jo mennesker, så hvorfor skal vi føle og kjenne på så forskjellige ting med tanke på livet. Ja alle opplever nok en dårlig periode i livet, men hva er det som får det til å bare ikke funke for enkelte.

Selv så var jeg ikke redd for å si at jeg ikke orket mer. Men jeg var livredd for å si hva som hadde fått de tankene til å komme. Jeg var livredd for å snakke om det som lå bak. Men hos andre er følelser det mest naturligste i verden å snakke om. Både gode og vonde følelser. For det er jo her det store skillet kommer. De vonde følelsene.

Så hva er det som er så rart med meg, hvorfor får ikke jeg dette til som så mange andre får til. Hvorfor ble jeg en psykiatrisk pasient når det jeg var innlagt for var helt normale hverdagsting som folk gjør hver dag. Jo nemlig å snakke om ting i stede for å skubbe vekk. Hva er det som har fått meg på denne siden av skalaen og ikke den andre?

Jeg følte meg helt susen og nummen i hodet etter jeg startet på medisiner. Var det det jeg ville gå på medisiner og bli susen, en vandrende zombie. Vi vet jo alle kritikken til medisiner som brukes i psykiatrien. Jeg var livredd for å begynne å høre eller se ting jeg ikke var plaget med før. Tenk deg at du står opp om morningen også ser du plutselig julenissen flyr inn vinduet, da begynner du å få et forklaringsproblem. Men i skrivende stund er det kun munntørrhet jeg opplever (kan også komme av ventilasjonen). Og susingen forsvant etter 2 dagers bruk.

Den dagen jeg ble født så fikk mamma og pappa en gave. De fikk meg, livets gave fikk jeg. For min del kunne det godt vært retur rett på hele pakka, men så enkelt er det ikke. Jeg vokste opp slik som de forma meg, helt til jeg fikk egne ben å stå på. Da var skolen, venner og miljø med å forme meg. Men hva var det som gikk så fryktelig galt der da på veien? Hva er det som gjør at andre mennesker bare kunne bestemme at jeg ikke var god nok, hva var det som bare fikk andre til å si at du duger faktisk ikke. Du passer ikke inn her. Disse selvutnevnte politifolka må jo ha sett noe jeg ikke så selv. Det må da være noe i det dem sa. Jeg forstår jo nå som voksen og fortvilet og helt blåst, at det var ikke sant.  Men det var allikevel med å forme meg. Gjøre meg til den jeg er. Et menneske som har mista troa på seg selv, og alt jeg kan få til. Fått meg til å alltid være skeptisk til nye mennesker. Jeg klarer ikke alltid å si alt jeg kjenner og tenker på fordi jeg alltid er redd for hva andre skulle mene og si om meg.Er det ikke bare rett og rimelig at jeg skal få lov til å levere inn den pakka som jeg fikk og egentlig ikke ville ha når jeg skjønte va dette gikk ut på?

Nei livet er ikke lett og forstå seg på. Og hvorfor noen får det til og andre ikke, det tror jeg egentlig ingen forskning kan svare på. Jeg er ikke den eneste i verden som har blitt ned haglet med dritt fra andre. Men noen klarer seg ganske greit og noen ikke. Den siste der setter jeg meg selv. Jeg kunne virkelig ønsket at jeg bare kunne vise fingen til livets dårligste side og si, fuck off her er ingen hjemme som kan ta imot deg.

Men konklusjonen min er allikevel at det er verdt det. Det er verdt å kjempe og stå på. Det er verdt å satse på andre og åpne seg for noen. Venner vil jo være der til støtte, slik som en støtter andre selv. Og det er verdt det fordi du fortjener å ha det bra. Jeg begynte å skrive på dette når jeg var innlagt. Og grunnen til at jeg fortsetter på det nå og velger å dele det, er at vist bare en person ikke føler seg alene, eller at en person ser at jeg ikke er den eneste som har et forferdelig selvbilde, ja så er det verdt det for meg. Det verste som finst er å føle seg alene selv om man ikke er det. Alene med de vonde tankene å følelsene. Igjen jeg heier på dere alle. Jeg oppfordrer deg som har det vondt å snakke med noen, foreldre, venner eller profesjonelle, det blir bedre! Og til dere andre, så oppfordrer jeg dere til å sende en melding til noen du tenker på og spør hvordan de har det, og sette av tid til å lytte.

 

https://www.google.com/amp/s/baredegbarebedre.wordpress.com/2015/09/13/du-er-bra-nok-du/amp/

FINT!

 

 

Hvor ofte får jeg ikke spørsmål om hvordan det går? Og hvor ofte har jeg ikke svart fint, uten at jeg faktisk mener det.

Hvor ofte har ikke en stilt det spørsmålet til andre bare ut av høflighet. Hva hadde skjedd vist noen sa at det går skikkelig dårlig. Hadde en virkelig hatt tid til den samtalen i forbifarten? En spør vel hvordan andre har det ut av interesse for dem, og da setter en vel av tid til å lytte også? Eller er vi bare sånne som spør for å være snill, samtidig som vi forventer svaret fint?

Det er litt rart det der synest jeg. Ja det er jo ikke sånn at en trenger å dele alt me alle, det er ikke det jeg sier. Du velger jo selv hva du vil, men det jeg tenker på er hvor mange ‘’jeg har det fint’’ er egentlig sannheter. Hvor mange fint er en løgn?

Det jeg egentlig vil med dette innlegget er: Tenk deg om før du spør om hvordan noen har det. Ikke fordi det er galt å spør, men kjenn etter, har jeg tid til denne samtalen nå? Kan jeg sette av tid til å faktisk lytte å være til stede vist svaret ikke er fint?

Ta vare på hverandre alltid! Sett av tid til hverandre, til å lytte og til å snakke. En kan ikke hjelpe med alt, men av og til er det bare et lyttende øre som skal til. En person som sette av litt tid, tid til å høre på kaoset til noen andre.

 

Håp

 

Uansett hvor vondt og meningsløst livet kan virke, så er det alltid håp! Uansett hvor vanskelig det er, så finst det. Ja du eier det selv, og du bestemmer hva som ligger i ordet håp for deg!

I mai trodde jeg selv at håpet var borte. Jeg var motløs og håpløs. Det endte faktisk med 1 mnd på en psyk avdeling. Jeg følte jeg hadde mistet meg selv et sted. Men med god hjelp og samtaler forsto jeg til slutt selv at dette må jeg gjøre for meg selv, jeg må finne håpet på ny for meg selv. Jeg tenkte i begynnelsen at jeg måtte få det bedre så familien min skulle ha det bedre. Men nei, når en har det vondt skal en ikke først og fremst bli bedre pga alle andre skal slippe å bekymre seg. Nei en skal få det bedre fordi du selv trenger det og fortjener det, så kommer alt det andre etter.

Alt er ikke ordnet på 1 mnd. Det er ikke sånn at en kan knipse med fingrene så er den psykiske helsen fikset.

Jeg har fortsatt vonde og tunge dager som kommer. Men det som er nytt er at jeg har håp. Håp om at jeg skal bli bedre fordi jeg fortjener det. Håp om at en dag kan jeg smile med hele meg igjen.

Så husk, håpet eier du selv, av og til må man lete litt ekstra, men det er der! Du er ikke alene om å ha det sånn, selv om du på din mørkeste dag føler deg alene, så er du ikke det! Jeg heier på dere alle❤️

 

Julefreden som aldri kom eller?

Julefreden senker seg inn i alle de norske hjem. Gavene ligger under treet, familien er samlet og det florere av mat. Nå skal alle kose seg sammen, endelig er kvelden kommet. Alt stresset med å bake syv slag, kjøpe julegaver, dra på senteret med munnbind og anti bak er endelig over. Nå kan vi senke skuldrene, være sammen med de som betyr mest. Ingen bekymringer.

Det er en sånn jul de fleste får og ser for seg. Være nær og sammen, bare denne ene kvelden uten å stresse. Kose oss sammen med god mat, gaver og latter. Vise frem hva vi har fått, og ikke minst hva vi har gitt. Latter, glede, spille spill. Høre på barna som leker med de nye gavene sine, og de som er misfornøyde for de fikk flere myke gaver en harde!

Skammen som kommer når du er den som ikke har råd til de overdådige gavene, den familien som ikke hadde råd til noe i år heller, eller de som faktisk sitter alene i julen. Dette er også en stor realitet. Desember måned, måneden som plutselig handler om prestasjon og stress, i stedet for familie hygge og avslapning. Det som skulle handle om å gjøre ting sammen, ble byttet ut med munnbind og 1 meters avstand. Det som handler om å kose seg på kjøkkenet blir til, nå får jeg brette opp armene og stresse meg i hel, for så å laste opp et bilde i sosiale medier for å vise hva vi har klart. Og skrive en tekst som handler om selv skryt og se hvor flink jeg har vært, når du egentlig blør på innsiden og lover deg selv at dette skal du aldri gjøre igjen. Gjør jeg det selv? JA! Jeg er et menneske jeg også, og jeg som så mange andre lever best på bekreftelser. Og dessverre ikke de bekreftelsene jeg får i løp av en dag om at noen setter pris på meg, på det jeg har laget til middag, eller klemmen av barna. Men bekreftelsen på at nå var jeg faktisk flink fordi jeg strevde med å få noe til som nesten tok knekken på meg! Og ikke minst alt stresset med kalenderen! Vi kan jo alle følle med i sosiale medier om hva andre får i julekalender. Skal vi bare kjøre til med en sjokoladekalender i år? Eller er det å være kjip? Burde vi heller kjøpe pakkekalender til flere tusen kanskje?

Ut på julegaveshopping er jo et eventyr i seg selv. Hva ønsker de seg, hva skal jeg kjøpe, blir de glad for gaven? Og har jeg egentlig råd til dette her? De kravene vi stiller oss selv i desember ser ut til å vokse bare meg og mer. Hva skjedde med at gavepresset lager vi faktisk selv. Og hvorfor skal det koste så mye, er det egentlig ikke tanken som teller? Jeg har en mann som elsker å få gaver. En jul spurte søsteren hans hva han ønsket seg. Noe som ikke koster noe sa han. Han fikk en eske med reflekser og brosjyrer og bilder som faktisk ikke kostet noe. Det var den gaven han snakket mest om, den gaven der han faktisk fikk noe han visste søsteren hadde lyttet og tenkt. Han strålte og det var ekte glede. Er vi andre virkelig der? Kunne vi tatt til takke med bare tanken som teller? Eller er vi skrudd sammen sånn at det er best du fåren gave som kostet minst like mye som den du gav?

I år får vår datter på 4 en sykkel som vi har arvet. Ikke betalt en krone for den. Men det er en rosa nydelig sykkel, akkurat sånn hun ønsket seg. Hun er et barn og har ikke forståelse av penger. Det er vi foreldre, vi voksne som setter kravet på pakkene selv. Det er vi som lager vårt eget stress og jag. Så hva med å prøve og slappe av litt? Stoppe opp, se rundt på hva som betyr noe, og hva som egentlig er viktig? Er det ikke samholdet som skal bety mest? I stedet for at 24 desember kommer like brått på hvert år, så bare telle ned sammen med barna og familien til den dagen vi virkelig skal kose oss.
Og ikke minst, ikke glemme de som er alene i julen! Send en melding, en liten juleglede, eller lever noen kaker til en nabo. Det kan bety så mye mer enn det vi aner. Vi er så heldige i dette landet, og de fleste har i overflod imens andre ikke har noe som helst! Kan vi ikke da dele litt, dele litt av oss selv. For det er ofte det som betyr mest.

Jeg håper alle får en fantastisk julekveld med sine. At alle koser seg i varmen av familie og venner (uten å bryte reglene i coronatiden) At alle kan senke skuldrene og kravene til seg selv. Du er god nok akkurat som du er. Om maten ikke ser så bra ut, så har du stått på for å få det til. Om ikke julebordet er instagramvennlig så gjør vel ikke det noe, det er de som sitter rundt det sammen med deg som teller. Og aldri glem det. Du teller også så innmari mye. Selv om det ikke er så lett å se uten at du har gjort noe som helst for det, så betyr du alt. Ta vare på hverandre og se rundt deg på hva du har. Du har mennesker i livet ditt som regel for den du er og ikke hva du har prestert av karriere, penger, hus eller at du har vært sykt flink å bake i julen. Men for at du er den du er 100% deg selv.
GOD JUL OG GODT NYTT ÅR TIL DERE ALLE.

TA DEG SAMMEN

Photo by Nadine Shaabana on Unsplash
Copy

 

Blir du fort sliten? Ta deg sammen!

Er du mye trøtt? Ta seg sammen!

Sliter du sosialt? Hopp i det å ta deg sammen!

Er du en som har opplevd å få dette slengt etter deg? Eller er du den som pleier å si det? Beklager til deg som får høre det, og til du som sier sånt! Ta deg sammen

Empati og omsorg er en fin ting. Kanskje vanskelig å vise når en ikke forstår, eller ikke har fått vite noe om historien eller diagnosen til den andre, før de sier noe. Men har det noe å si da? Må en alltid vite alt for å klare å være empatisk? Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg føler jeg må forklare meg for enkelte når jeg er skikkelig sliten. Ja sånn er det med barn, sånn er det å jobbe natt, ja vi er alle slitne av og til bare ta deg sammen så går det fint. Jeg forventer ikke forståelse eller empati av alle, men jeg forventer et aksept på at ikke alle er like, eller at jeg kommer ikke til å gi hele min livshistorie til folk bare for at de skal forstå at dette er annerledes sliten.

Alle har en historie. Noen har kroniske sykdommer, noen psykisk, og andre er faktisk trøtt og sliten fordi de har jobbet mye en dag,uke eller mnd. Men alt er greit, ingen av de som har det sånn må forklare seg på noen som helst måte for å få forståelse.

Jeg er lei av folk som ikke kan godta at enkelte ganger er livet hardere en andre dager uten at du skal måtte forklare deg. Eller ikke lei av menneskene men lei av mangelen på empati og forståelse. Av og til er det de som må ta seg sammen å skjønne at omsorg og empati handler ikke om å forstå alt med den andre, men vise det på tross av situasjonen.

 

Et saltkorn er nok

Se for deg at du tar en ts med sukker, så legger du et saltkorn oppi sukkeret. Du tar det i munnen å lar det smelte på tungen. Du vil faktisk kjenne smaken av det ene saltkornet mellom alt det sukkeret. Se for deg at kornene med sukker er positive kommentarer du får i løp av en dag eller en mnd, det salte kornet er en negativ kommentar. Ja det skal ikke mer en et ord med noe vondt for å bryte igjennom alt det gode. Det er det du legger merke til. Det smaker annerledes, går inn på deg annerledes. Det ødelegger for resten av det som var så godt.

Det er så viktig at vi mennesker ser hverandre med gjensidig respekt og anerkjennelse. Vi trenger ikke være enig i alt som blir sakt å gjort rundt oss. Men det er sås Tor forskjell på konstruktiv kritikk og det å være slem. At det du sier har som hensikt å rive ned, mer en å bygge opp. Tro meg, å rive ned, det klarer hvem som helst! En skikkelig negativ tilbakemelding eller kommentar som er ment til å såre, er nok til å få de fleste til å tvile på seg selv. Det får tanker til å starte som ikke hadde trengt å være der. Alt det gode blir glemt.

I kommentarfelt på anonyme forum blir jeg ofte sjokket. Ja jeg blir faktisk det. Måten enkelte formulerer seg på er rett å slett slemt. Hadde vi virkelig sakt de samme tingene til personen hvis en så hvor mye det faktisk sårer? Hadde vi sakt det på samme måten? Men de er jo offentlige personer! Ja enkelte mennesker er offentlige. Men det betyr ikke at de bare skal tåle masse drit og negative ting for det. Det er ikke sånn at de får en skikkelig sterk rustning som ingen andre har fått.

Så neste gang det koker og en har lyst til å skrive noe skikkelig krast, tenk på hvordan du hadde reagert på å få det samme servert mot deg. Hadde du likt at noen sa skikkelig fæle ting til deg flere ganger til dagen bare fordi di ikke var enig med deg? Hadde du virkelig likt det? Eller hadde du heller vært fornøyd med at det er rom for å tenke ulikt, det er greit å være uenig. Og det er lov med konstruktiv kritikk som blir servert på en voksen måte, når noe ikke er bra i det hele. Men å være slem med ord, ja være skikkelig stygg for å rive ned finnes det ingen unnskyldning for!

Håper alle får en nydelig kveld og tar vare på alt det gode dere har rundt dere. Ta vare på alt det positive og prøv å sil ut det andre. Vi kommer så mye lengre på å bygge oss selv og andre opp en ned.