SKRIK DET UT SÅ NOEN SER

Det er noe jeg har tenkt på som jeg helt ikke klarer å forstå meg på. Mennesker sier vi må snakke mer om psykisk helse for å skape en bedre forståelse, og et bedre psykisk helsevern. Men spør du meg blir det jo mye mer snakket om psykisk helse/uhelse nå en noen gang før. Du hører om at de vil sette mer penger til psykisk helsevern, de vil lage mer opplysning rundt det, de kommer med grafer og statistikk, tall i prosenter som viser til hvor mange som har psykiske plager i Norge i dag. Hvor mange som har behandling, og hvor eventuelt mange mørke tall det er med mennesker som lider av denne sykdommen. Men er det helt den rette måten å gjøre det på.

Det jeg mener er, skapes det forståelse og aksept med å dra fram grafer og tall. Skaper det forståelse for hva denne sykdommen handler om når det ikke blir snakket om historiene bak diagnosen eller sett på det som sykdom. Men det er jo akkurat det det er. En sykdom, en sykdom som tar liv, og flere har nesten dødd av den. Jeg var en av dem, jeg var så syk at jeg holdt på å miste livet til en sykdom. Hvor er de overskriftene? Hvor er de historiene.

Jeg tenker at du faktisk kan kategorisere psykiske plager med mange andre sykdommer. Ta forkjølelse. Du har snufsete. Snufsete og slapp. Feber med stygg hoste. Du har brutalt RS virus eller full influensa. Eller du har nå alvorlig covid, som krever full intensiv behandling for å redde livet ditt.

Psykiske lidelser er uendelige. Du har lette depressiveperioder, disse kan alle mennesker oppleve. Da har du nedstemthet over en lengre periode, men kommer deg opp igjen. Du har hardere til alvorlige depressive perioder, men du har også ganske alvorlige diagnoser som krever mye energi av den rammede. Både med diagnostisering, oppfølging og forståelse. Du har også den som krever intensiv behandling for å bli reddet. Men det er liksom der fokuset er. De som er alvorlig deprimert. Vi må få ned selvmordsstatistikken sies det. Men hva har de gjort for å komme der. Det er fortsatt lange ventelister, det er fortsatt forventinger til å ta seg sammen og bare prøve. Du er jo bare deprimert

Selv leste jeg et nydelig innlegg som ble delt i sosiale medier om usynlig sykdom. Forfatter mente nok ikke å lage en boks rundt andre for å fremme eget poeng, for alle disse diagnosene i usynlig sykdom er vondt og brutalt, men det ble skrevet: du blir ofte tatt for å bare være deprimert. Etter å ha lest den linjen 10 ganger satte jeg meg tilbake og tygget på ordet. BARE. Er det virkelig bare bare å være deprimert, er det da virkelig forståelse ute og går?

Men allikevel så blir ikke den psykisk syke plukket opp tidlig nok. Hva er det som gjør at det er så vanskelig å plukke opp tidligere når det gjelde psykisk sykdom? Ventelistene er uendelige i behandling, men er det ikke mye en kunne gjort før den fasen, den fasen der det blir akutt og kritisk behandling? Ja mange blir plukket opp fordi de har enklere for å kommunisere. Men andre har det vanskelig på grunn av forståelsen som er så liten av dem rundt. Men det er jo ikke folk sin feil, det er jo formidlingen og opplysningene som er for dårlige.

Nei det godtar jeg ikke. Historier må ut, vi trenger å høre fra menneskene bak diagnosen, ikke bare statistikker og tall. Hvordan kan en finne en behandlingsform som funker med å bare snakke med behandlere eller de som aldri har opplevd sykdommen. Hva med de som faktisk lider av det, men så alt for ofte forsvinner bak statistikken? Nei jeg forventer ikke at alle er like åpne som meg, og nei jeg mener ikke at vi skal være plastrer med bilde og historier i aviser. Men hva med anonym journalistikk. Hva med å aktiv jobbe for å få historier frem. For å vise de forskjellige spektrene, behovene og opplevelsen av en sykdom som tar så mange liv som det den gjør? Hvor tidlig må en gå inn, og hva er symptomene vi må lytte til og plukke opp.

Den jobben jeg har foran meg nå er langt ifra enkel. Jeg var så syk at jeg holdt på å omkomme av en sykdom. En sykdom som blir framstilt i grafer og tall. Og ikke med menneske bak. Vi må snakke mer, vi må snakke høyere. Vi må snakke menneskeliv og historier. Vi må lage ekte forståelse om ekte liv.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg