#DONTMUTEME Bruk stemmen din!

Å fortelle en historie, er mer enn å bare snakke selv.

Å fortelle en historie som gir mening er viktig. Å fortelle en historie som kan hjelpe en person er viktig. Å fortelle en historie som kan bringe kunnskap og forståelse er viktig. Å fortelle en historie er noe jeg vil. Men den historien trenger ikke å være min. Jeg har også lyst til å fortelle historien til andre. Om det kan hjelpe til forståelse eller hjelpe noen til å ikke føle seg alene. Og jeg vil rekke over de fleste spekter av psykisk helse. Både positive erfaringer, negative, vonde og gode ting oppi alt. Jeg vil høre fra alle med og uten diagnoser. Jeg vil få fram det som ligger mellom b-ø. Ja for jeg mener at samfunnet snakker om psykisk helse kun på a og å. De snakker om hvordan skal en ta opp mennesker tidlig nok, og hva en kan gjøre for å få ned selvmordsstatistikken. Ja, men hva med å snakke med alle de som er imellom. De som faktisk lever i det. De som har hele alfabetet, de som bare er komt et stykke, eller de som bare er i en startfase. Deres stemme kan skape forandring og forståelse. Ekte mennesker, med egne historier, og ikke bare fagfolk som jobber på bakgrunn av kunnskap som er lært igjennom bøker, men ikke egne erfaringer. Selvfølgelig er den kunnskapen viktig for å få fram tall og viktige punkter, men det må finnes et samarbeid med blandet kunnskap.

Min historie er bare en liten skvett i havet med erfaring og inntrykk. Min reise er ikke over, jeg har veldig langt igjen. Men den er ikke mindre viktig, det er ikke det jeg sier, den er viktig for meg. Men vi trenger mer.

Grunnen til at dette er viktig, er at jeg har møtt dem som ikke vil ta i min helse med pinner en gang. De mener det er viktig å snakke om psykisk helse, det er viktig å skaffe forståelse. Men vist jeg deler min historie blir det for mye for mange, eller noen bare vil ikke høre. De vil heller se på noen tall og grafer med statistikker. Noen kommer med tusen råd, som en allerede har prøvd. Andre vil ikke prøve å høre en gang.

Dette skal jeg prøve å jobbe med, dette vil jeg få ut. Jeg vil få ut historier, jeg vil bringe opplysning, kunnskap og forståelse. Jeg vil være der for andre. Være en støtte, og få støtte, jeg vil lære andre, og lære av andre. Jeg vil at Norge skal få det til. Veldig store ambisjon der, men en plass må jeg sette målet. Veien dit er veldig lang, og den kommer sikkert med mange fartsdumper. Men jeg har tenkt å prøve. Jeg skal planlegge, jeg skal jobbe, men jeg skal klare min drøm, jeg skal klare vår drøm. Skape noe som kan hjelpe, sammen med noen jeg stoler på og brenner for det samme som meg.

Drømmen om å lære av erfaringer, kunnskap og fagfolk. Der alle jobber sammen. Men for å få til dette trenger jeg hjelp av mennesker der ute. Har dere en historie dere kjenner dere vil dele. Om det er positive erfaringer innen psykisk helse, dårlige, om du har noe du sitter på som du kjenner du ville ha fått ut til noen. Ta kontakt med meg, ikke vær redd. Jeg kan nås på meldinger på min Instagram, helsearbeideren. Linken ligger helt oppe på bloggen min.

Dette er noe jeg ikke skal jobbe med alene. Dette er noe som krever planlegging, kartlegging og tålmodighet. Men en dag håper jeg at det kan hjelpe med å møte noen der ute. Redde et liv, få noen til å ikke føle seg alene. Jeg er mer enn en statistikk, jeg er mer en noen tall innen psykisk helse. Vi er mennesker med erfaring på godt og vondt. #DONTMUTEME

Håper alle har en fin kveld videre. Og igjen, om du kjenner på noe du vil dele, ta kontakt. Lurer du på noe ta kontakt. Er du uenig i noe, ta kontakt. Jeg vil høre fra dere alle som brenner inne med noe. Jeg vil selv lære. Jeg vil ikke være den som skal gjøre en forskjell, jeg vil at vi alle kan være med og gjøre en forskjell. Jeg vil at vi alle skal bety noe for noen. Jeg håper så mange som vil kan dele dette innlegget, sånn at det når ut til flere, og kanskje når ut til de som vil dele, vil ha en stemme som blir sett. Alt blir selvfølgelig anonymt vist en vil det. Jeg kommer ikke til å bruke historier uten godkjenning. Og jeg kommer til å forklare mer, og fortelle mer om dette senere også.

Kampvilje som endrer liv

 

Jeg fikk tilsendt noen videoer av en venn av meg. De fikk meg til å tenke og til å føle mer en hva jeg ville innrømme for meg selv. Jeg skal dele lenke i slutten av innlegget.

Det er om en jente om heter Jazz Thornton. Hun har vært personen som ikke ville leve mer, men nå har viet livet sitt til å hjelpe andre som er der. Hun har funnet en mening, hun fikk håpet og hun fikk livet tilbake. Og nå vier hun sin tid til andre for å hjelpe. Både snakke med systemet og de som har det vanskelig. Hun sa en setning som jeg bet meg merke i: Det er lettere å få pizza på døren, en det er å få hjelp i psykiatrien på dagen. Og det stemmer jo ganske greit i seg selv, og det er i grunn ekstremt skremmende. Hun har en kamp vilje som endrer liv. Hun virkelig redder liv med opplysning, og med å være til stede og ikke gi seg med å hjelpe!

I videoen snakket hun om dette med å kjempe, og å overleve. Noe jeg har tenkt har vært det samme før jeg så den. Det er det jo ikke i det hele tatt. Jeg har alltid sakt at jeg skal kjempe for meg selv, klare å kjempe meg tilbake. Men det jeg gjør er jo egentlig bare å prøve og overleve akkurat nå. Jeg har ingen kamplyst i et hele, bare overlevelsesstrategi. Og det var en ganske stor vekker eller et lite slag i tryne kjente jeg. Jeg vet ikke hvorfor det ble så sårt, men jeg tenker det har noe med at virkeligheten viste seg litt mer for meg.

Jeg vil egentlig anbefale alle som kommer inn på iden min om å se disse snuttene. De er ikke lange, men på de få minuttene får det hjernen din til å kjøre. Om du aldri har opplevd tung psykisk uhelse på kroppen eller blant andre, kan du lære, har du det vanskelig kan du lære, har du funnet en måte å kjempe kan du lære, eller prøver du bare å overleve så kan du lære. Vi har alle alltid noe mer vi kan lære. Det gjelder alt her i livet.

https://youtu.be/h2au58zB_kk

https://youtu.be/p4SuXx-sZxA

Jeg håper alle får en nydelig lørdag og helg. Nå skal jeg og mannen kose oss med maskorama. I måren skal koret jeg er med i ha konsert kl 18 på klippen i Sandnes ( jepp der la jeg inn litt egenreklame i håp om at dere som bor her skal komme) Så blir en travel siste dag i helgen.

 

 

Å lete etter gleden


Det er ikke alltid slik at livet mitt bare er tøft, tungt og overveldende. Jeg har jo gode dager også. Jeg har dager som bare suser forbi fordi jeg er med barna mine, jeg møter venner, jeg går på jobb.

Men allikevel blir livet mitt veldig styrt av mine psykiske plager, så enda er de fleste dagene mine slitsomme. Angsten kommer ofte vist jeg er på plasser med for mange mennesker, byrde følelsen kommer med en gang noen som vet hvordan jeg har det spør hvordan det går, og følelsen av og ikke gjøre nok eller være god nok er nesten kronisk. Byrden kommer av at jeg blir lei av å si hvordan jeg har det til de nærmeste, ikke fordi det er sakt, men fordi jeg er redd for at de blir lei. Lei den personen det alltid skal være noe med, lei det menneske som egentlig ikke er noe positiv. Så jeg har begynt å bli god venn med maska og fasaden. Smile, le, sosialisere meg når jeg egentlig vil gjøre det motsatte. Overlevelse heter vel det.

Jeg har ingen problemer med å være åpen, eller ingen problemer med å slippe inn når jeg skriver. Men her er det litt sånn at de som vil kan lese, eller så er valget om og skrolle videre enkelt.

Kunne ønsket livet var litt sånn, nei dette var sykt drit, jeg skroller bare over denne følelsen, orker ikke.

Men om jeg fortsetter å sette lokk på følelsene så sprekker det. Men jeg har enkelte ting jeg kjenner på som jeg ikke er klar til å møte. Jeg er ikke klar til å slippe de opp. Jeg er lei av å føle meg mislykket, da er det bedre og bare smile, snu ryggen til. Jeg er lei av å være sliten, da er det lettere for meg å jobbe mer, gjøre mer og holde meg veldig opptatt. Lei av å være en byrde, da bare stenger jeg av, slipper ingen inn. Unngår å henge med folk, sitter heller hjemme alene med mannen. Men i enkelte tilfeller er dessverre eksponering bedre en å stenge av. Det er egentlig rart det der med hodet. Jeg vet at det jeg holder på med nå ikke kommer til å hjelpe i lengden, men allikevel er det enklere å bare unngå det meste og bare late som om livet mitt er ganske greit.

Jeg har to barn, en mann som elsker meg og i tillegg har vi kjøpt hus som er ferdig i mai. Jeg har fast jobb, og gode venner. Så hvorfor funker ikke livet mitt, hvorfor er det så vanskelig å glede seg over alt det jeg har. Det er det som gjør meg mest sliten tror jeg, å ikke finne verdi i de små tingene. Fordi jeg absolutt bare er gått i overlevelses modus.  Jeg håper jeg en dag klarer å åpne opp og slippe inn, det er målet mitt.   

Håper alle dere fine mennesker der ute får en fin og god helg. Og husk, du er ikke alene. Du er aldri alene. Det kan bare være veldig vanskelig å se det, spesielt hvis en bare er opptatt av å prøve å kjempe og overleve.

SKRIK DET UT SÅ NOEN SER

Det er noe jeg har tenkt på som jeg helt ikke klarer å forstå meg på. Mennesker sier vi må snakke mer om psykisk helse for å skape en bedre forståelse, og et bedre psykisk helsevern. Men spør du meg blir det jo mye mer snakket om psykisk helse/uhelse nå en noen gang før. Du hører om at de vil sette mer penger til psykisk helsevern, de vil lage mer opplysning rundt det, de kommer med grafer og statistikk, tall i prosenter som viser til hvor mange som har psykiske plager i Norge i dag. Hvor mange som har behandling, og hvor eventuelt mange mørke tall det er med mennesker som lider av denne sykdommen. Men er det helt den rette måten å gjøre det på.

Det jeg mener er, skapes det forståelse og aksept med å dra fram grafer og tall. Skaper det forståelse for hva denne sykdommen handler om når det ikke blir snakket om historiene bak diagnosen eller sett på det som sykdom. Men det er jo akkurat det det er. En sykdom, en sykdom som tar liv, og flere har nesten dødd av den. Jeg var en av dem, jeg var så syk at jeg holdt på å miste livet til en sykdom. Hvor er de overskriftene? Hvor er de historiene.

Jeg tenker at du faktisk kan kategorisere psykiske plager med mange andre sykdommer. Ta forkjølelse. Du har snufsete. Snufsete og slapp. Feber med stygg hoste. Du har brutalt RS virus eller full influensa. Eller du har nå alvorlig covid, som krever full intensiv behandling for å redde livet ditt.

Psykiske lidelser er uendelige. Du har lette depressiveperioder, disse kan alle mennesker oppleve. Da har du nedstemthet over en lengre periode, men kommer deg opp igjen. Du har hardere til alvorlige depressive perioder, men du har også ganske alvorlige diagnoser som krever mye energi av den rammede. Både med diagnostisering, oppfølging og forståelse. Du har også den som krever intensiv behandling for å bli reddet. Men det er liksom der fokuset er. De som er alvorlig deprimert. Vi må få ned selvmordsstatistikken sies det. Men hva har de gjort for å komme der. Det er fortsatt lange ventelister, det er fortsatt forventinger til å ta seg sammen og bare prøve. Du er jo bare deprimert

Selv leste jeg et nydelig innlegg som ble delt i sosiale medier om usynlig sykdom. Forfatter mente nok ikke å lage en boks rundt andre for å fremme eget poeng, for alle disse diagnosene i usynlig sykdom er vondt og brutalt, men det ble skrevet: du blir ofte tatt for å bare være deprimert. Etter å ha lest den linjen 10 ganger satte jeg meg tilbake og tygget på ordet. BARE. Er det virkelig bare bare å være deprimert, er det da virkelig forståelse ute og går?

Men allikevel så blir ikke den psykisk syke plukket opp tidlig nok. Hva er det som gjør at det er så vanskelig å plukke opp tidligere når det gjelde psykisk sykdom? Ventelistene er uendelige i behandling, men er det ikke mye en kunne gjort før den fasen, den fasen der det blir akutt og kritisk behandling? Ja mange blir plukket opp fordi de har enklere for å kommunisere. Men andre har det vanskelig på grunn av forståelsen som er så liten av dem rundt. Men det er jo ikke folk sin feil, det er jo formidlingen og opplysningene som er for dårlige.

Nei det godtar jeg ikke. Historier må ut, vi trenger å høre fra menneskene bak diagnosen, ikke bare statistikker og tall. Hvordan kan en finne en behandlingsform som funker med å bare snakke med behandlere eller de som aldri har opplevd sykdommen. Hva med de som faktisk lider av det, men så alt for ofte forsvinner bak statistikken? Nei jeg forventer ikke at alle er like åpne som meg, og nei jeg mener ikke at vi skal være plastrer med bilde og historier i aviser. Men hva med anonym journalistikk. Hva med å aktiv jobbe for å få historier frem. For å vise de forskjellige spektrene, behovene og opplevelsen av en sykdom som tar så mange liv som det den gjør? Hvor tidlig må en gå inn, og hva er symptomene vi må lytte til og plukke opp.

Den jobben jeg har foran meg nå er langt ifra enkel. Jeg var så syk at jeg holdt på å omkomme av en sykdom. En sykdom som blir framstilt i grafer og tall. Og ikke med menneske bak. Vi må snakke mer, vi må snakke høyere. Vi må snakke menneskeliv og historier. Vi må lage ekte forståelse om ekte liv.

Alt ble stille

Sist innlegg skrev jeg om hjelpen. Hvor godt det er å si ifra, hvor godt det er å ha noen som lyttet. Det innlegget var til dere alle som hadde det vanskelig. Til dere alle som følte dere alene, og dere som følte dere ikke hadde noen å snakke med. Og jeg mente hvert ord av det jeg skrev, men selv så gav jeg opp.

Dagen etter jeg postet sist innlegg ble jeg lagt inn igjen. En ny periode på psyk, nye lange uker. Jeg var så sliten at jeg orket ikke mer. Jeg vet det er skikkelig klisje å lage et innlegg om å si ifra når jeg gjorde det motsatte. Men igjen så viser det at livet er sjeldent sånn en så det for seg, både på godt og vondt. Jeg vet mange ble lei seg, jeg følte jeg skuffet en hel forsamling, samtidig som jeg var sliten. Kroppen var sliten, håpet var borte, jeg var sliten.

Først kommer motløsheten, så tiltaksløshet, men når håpet forsvinner, ja da føler du deg borte på innsiden, det var vertfall det jeg gjorde. Og igjen, jeg skrev at håpet eier du selv, det kan ingen ta ifra deg. Men når du tar det ifra deg selv? Hva da. Jeg lærte etter dette at håpet kan faktisk noen andre bære når du ikke klarer det selv. Andre kan være håpet ditt hvis du bare lar dem. Selv så bærer hjelpeinstansen jeg har rundt meg mitt håp, for selv så er livet mitt fortsatt vanskelig. Enkelte dager har jeg ikke lyst til å stå opp, andre dager er jeg bare utroligsliten i kroppen, selv om jeg ikke har gjort noe som helst. Men en ting har forandret seg, jeg har begynt å jobbe litt igjen. Og bare det å ha det ansvaret kjenner jeg er godt, uansett hvor sliten jeg er. Her jobber jeg for å møte andre sine behov, være en hjelp for andre. Da kan jeg skyve bort mitt eget hode og tanker, og heller se at det er vertfall en ting jeg mestrer selv om jeg føler verden raser litt rundt meg.

Kravene mine har ikke blitt noe mindre dessverre. Jeg har fortsatt alt for høye krav til meg selv. Jeg må være merhjelpsom, bidra mer hjemme, sette meg selv til side fordi i mitt hode er jeg den minst viktige personen akkurat nå. Men dette hjelper jo ikke akkurat på. Det tar de fleste kreftene mine, og hvordan jeg skal klare å senke de kravene, det vet jeg ikke enda. Men den dagen jeg vet, da skal jeg dele det.

Men det er fortsatt liv, det er fortsatt noe som driver meg. Jeg må bare klare det denne gangen, å gi opp er ikke noe alternativ, det prøvde jeg og da ble bare alt verre. Ikke fordi jeg fikk beskjed om det fra noen, men de følelsene jeg hadde på innsiden ble mer kaotiske. Jeg begynte å skyve følelser til siden, og jeg har fortsatt enkelte ting jeg bare ikke vil tillatemeg å kjenne på, det er for vondt enda.

Men jeg vil fortsatt oppfordre dere alle til å si ifra til noen hvisdu har noe tungt du kjenner på, jeg vet hvor vanskelig det kan være, og jeg forstår hvor vondt det er når mørket kommer. Men husk at andre kan bære håpet ditt, andre kan være enstyrke for deg når du ikke klarer det selv. Du kan tillate deg å gi det til noen andre for en periode, ja helt til den dagen du finner det selv.

 

Hjelpen

Jeg kom til et veiskille følte jeg med depresjonen. Veiskille sto mellom å legge meg ned å gi helt opp, eller gå til legen og si at dette går ikke lenger. Det å be om hjelp sitter dessverre ofte alt for langt inne. Det å be om hjelp kan ofte virke skummelt og usikkert, du vet faktisk ikke hvordan mottakeren reagerer på det du sier. Vil de tro deg, vil de møte deg sånn så du trenger? Har de noe konkret å tilby som kan hjelpe akkurat deg.

Med alle disse tankene i hodet, bestemte jeg meg for å skrive et brev til legen. Jeg skrev alt som var i hodet mitt, så fikk det gå som det går tenkte jeg. Da legen leste brevet mitt, så hun på meg og smilte. Hun sa at dette kan du få hjelp til. Dette klarer du. Hun ringte rundt for meg til plasser jeg kunne gå og snakke, og i tillegg ringte hun meg dager jeg ikke hadde time for å høre hvordan det gikk. Dette var helt nytt for meg. Å bli møtt så godt av et annet menneske når jeg faktisk åpnet opp om alt. Jeg mener ikke med dette at vennene mine og de rundt meg ikke har møtt meg, men sist gang jeg slapp noen helt inn til det innerste, var ikke utfallet det samme. Men akkurat her lærte jeg noe veldig viktig. Aldri forhåndsdøm en situasjon alltid negativt, for du vet faktisk ikke utfallet av en situasjon som ikke har skjedd før du prøver. Og som regel er dømminga vi lager på forhånd ganske feil.

Det å be om hjelp kjennes på kroppen, ja helt inn til margen. Det sitter ofte for langt inne dessverre. Men den følelsen en får etterpå når en faktisk klarte å si noe, gir både mestringsfølelse og håp. Og det håpet er det som bærer deg. Ja du eier håpet selv, men å kjenne hvordan det blir forsterket er så godt. Det gir liksom et ekstra kikk til å prøve en gang til.

Vi har nesten alle noe vi skulle ha bedt om hjelp til innimellom. Samme om det er snakk om helsen eller praktiske ting. Men alt for ofte så trekker vi oss. Vi vil ikke være til bry, vi vil ikke be om for mye. Men sannheten er jo at de fleste av oss sier jo gladelig ja hvis noen spør oss om noe, så hvorfor ikke spør tilbake. Hvorfor ikke tillate seg å ta imot hjelp like mye som en gir hjelp. Alle trenger å være i en posisjon der di får og ikke bare gir. Får du aldri noe tilbake vil du bli sliten til slutt. Det gjelder alle former.

Så det jeg vil utfordre dere alle vakre mennesker på er: har du noe du virkelig skulle hatt hjelp til, uansett hva, så spør. Ikke tenk, bare spør. Det verste du får er et nei, men det er ikke galt det heller. Da kan en bare spørre en annen. Det er faktisk ikke meningen at vi skal klare alt i livet alene.

Du får ikke ta meg!

Det dunker i hodet, hjerteslagene kjennes på utsiden av kroppen. Jeg puster fortere, blir klam i hendene. Det føles ut som jeg ikke får puste. Synker mer og mer inn i det sorte hullet som former seg rundt meg. Jeg orker ikke dette mer. Jeg setter meg sammenkrøpet og lukker øynene. Det er bare inni hodet mitt, det er ingenting å være redd for. Men angsten har bestemt at dette er skummelt. Angsten for angsten har kommet tilbake.

Du får ikke ta meg her inne. Du er ikke velkommen lenger. For å unngå deg så unngår jeg å gjøre noe. Ligge i sengen, bare være inne. Da vet jeg du ikke kommer. Du har begynt å komme når jeg skal på butikken, du har begynt å stikke innom når jeg snakker med venner. Du har tilogmed møtt opp på jobben min for å jage meg bort. Da er det best å bare lukke seg inn, låse alle dører og vinduer, du slipper ikke inn her! Her bestemmer jeg.

Å forklare til andre hvorfor en får angst har jeg funnet ut er nesten umulig. I begynnelsen kunne jeg si at jeg følte på en angst følelse i situasjoner der jeg skulle snakke høyt eller presentere noe for andre. Men så plutselig skjedde det noe. Den begynte å dukke opp andre plasser. Angsten fikk viljen sin, jeg fikk frykt for angsten, så jeg sluttet med ting. Tilogmed når jeg var innlagt og trodde jeg var trygg fra den dukket den opp. Den fikk meg til å bare sitte innestengt på badet. For der var det ingen som slapp inn.

Det finst tusen øvelser en kan gjøre når en får angst. Og det har hjulpet meg greit til å komme ut av et anfall, men det tar jo ikke bort frykten for å få et nytt anfall. For det verst tenkelige for min del er at andre skal se at jeg får et angstanfall, jeg hater nemlig oppmerksomhet. Litt rart siden jeg deler min historie, men jeg deler den bak ord, og ikke muntlig.

Fasiten har jeg som dere ser ikke fått om hvordan jeg skal få angsten til å forsvinne. men jeg jobber med det. Nå går jeg på medisiner som hjelper, men en dag skal jeg jo slutte på det. Men mye av hemmeligheten tror jeg ligger bak det som jeg er redd for å si høyt. De følelsene jeg ikke vil snakke om. Jeg håper med dette innlegget at andre som ikke forstår angst eller psykiskhelse kan få et lite innblikk i hvor maktesløs en blir i møte med angsten. Det er ikke bare til å bestemme seg for å ikke ha angst, den styrer så mye. Jeg har selv hørt at folk har sakt at jeg ikke har angst, fordi de kjenner folk med angst og de har ikke sånne anfall som meg. Angst har så mange ansikt, nett så vi mennesker er ulike. Det finnes ingen fasit på hvordan angsten kommer. Og det må vi bare godta. Vi må legge bort fordommene, for det er ikke alt vi kan forstå oss på. Men vi kan alltid være der for andre på tross av det vi tror eller ikke.

 

Døren som ikke skal åpnes

 

Jeg har en dør med fargen svart. Den vet jeg det er mye rot bak, men jeg har aldri krefter til å åpne den og begynne å rydde. Jeg bare åpner den litt, og kaster nytt rot inn for så å lukke den raskt. Den dagen jeg bestemmer meg for å rydde i roterommet kommer det til å ta evighet. Kanskje det er tanken på all jobben, eller hvor lang tid det tar å rydde der inne som gjør at jeg alltid utsetter det!

Vi har alle ting vi utsetter bevist i livene våre. Enten tar det for lang tid, eller så synest vi det er forferdelig tiltak å brette opp armene å begynne. Eller så bare krever det for mye av oss å begynne på prosjektet. Det finnes millioner av unnskyldninger for å utsette ting. Men hva med når det utsetter handler om hvordan du kan ha det, hvordan du kan få det?

Den sorte døren med rot bak, er det jeg kaller følelsene mine og opplevelser som har vært vonde. Jeg tror ikke jeg har det som kreves for å begynne å rydde, akkurat nå er døren låst, og jeg har gjemt nøkkelen. Jeg bruker veldig lang tid på å stole på andre mennesker. Og selv om jeg var innlagt, og nå går til psykolog, klarer jeg ikke å vise dem døren og nøkkelen. Jeg vil holde på rotet litt til. For det verste som kan skje for meg er at de ikke tror meg. At de mener det som er bak døren ikke er noe å bry seg om, når det gjør så vondt for meg.

Dette kommer jo erfaringer jeg har samlet på i livet. Erfaringer av at andre mennesker vil meg vondt, at andre mennesker mente at jeg ikke var noe verdt. At jeg som menneske ikke var god nok for dem. Hvordan den døren blir åpnet vet jeg ikke, og hva som kommer når den er åpen, gruer jeg meg til. Men det verste er vel at jeg har glemt ut hva som faktisk ligger der inne. Jeg husker ikke hva som ligger innerst, fordi det er så fult.

Har du noe i livet ditt du bevist utsetter som handler om hvordan du har det, eller hvordan du kan få det? Har du sett deg ned å tenkt over hva som er det verste som kan skje er i forhold til hva det beste er? Hva kan egentlig gå galt?

Jeg vet at det er mine opplevelser og følelser som er der. Jeg vet innerst inne at det jeg kjenner på er jo sant, fordi det er mine følelser og opplevelser. Og andre sier jo ikke at dine følelser ikke er sanne for deg. Men det beste som skjer er jo faktiske at jeg blir trodd, at jeg blir lyttet til, og får redskapene jeg trenger for å begynne å rydde. Men jeg er for redd enda, men det er faktisk greit det også. Alt til sin tid, og i mitt tempo. Men en dag skal jeg åpne opp, det har jeg bestemt meg for, for det som kan skje er jo at jeg faktisk får det bra. At jeg kan smile med hele meg og mene det.

Begynnelsen

Begynnelsen

Jeg har alltid hatt en trygg og god barndom hjemme. Jeg er holdt opp med to gode søsken og en fantastisk mor og far som alltid har vært der for oss. Jeg har alltid hørt at jeg er god nok, at jeg er akkurat den jeg skal være. Allikevel så mistet jeg fotfestet, jeg valgte å høre på de andre i stede for på dem.

Jeg vet ikke helt hva tid jeg følte meg deprimert for første gang i livet. Men en ting jeg husker er at når jeg var 9 år bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle snakke om følelser mer. Jeg kom opp i en situasjon der lærer gav meg skylden fot at jeg var utenfor de andre i klassen. Det måtte jo være en grunn til at de andre hadde noe imot meg og ingen andre. Han gav et 9 år gammelt barn skylden for at hun ble mobbet, min skyld. Mine foreldre kjempet for at jeg skulle ha det bra. De har alltid vært der, men til slutt slapp jeg ikke de inn lenger heller. Ville ikke snakke, ville ikke føle.

Konsekvensene av det valget visste jeg ikke da. At det skulle påvirke livet mitt i så stor grad. Ja påvirke meg helt inn i voksen alder. Jeg overbeviste meg selv som barn at jeg ikke var god nok. Det ble ren fakta og ikke følelser.

Jeg vet jo innerst inne at god nok ikke finnes noe svar på, ingen er håpløs, ingen er en fiasko. Men hodet vil ikke godta det. Depresjonen vil styre tankene. Den spiser all logikk. Uansett hvor mye jeg kjemper føles det ut som jeg løper på kvikksand. Når du tror du har kommet deg opp, synker du en ny plass, og imens jeg synker sletter hodet tanker som at jeg er god nok.

Hva tid jeg kan se meg selv i speilet og si at jeg er god nok, det vet jeg ikke. Men jeg velger å være åpen på veien der til. Jeg velger å dele min historie litt etter litt. Jeg brenner for åpenhet. Åpenhet skaper kunnskap for andre. Å se senskadene av mobbing må komme mer fram. Psykiskhelse skal snakkes om, like mye som andre fysiske sykdommer. Ingen skal skamme seg over at en ikke fikk til livet helt alene, at en trengte litt støtte på veien. En skal ikke være flau over disse diagnosene. Jeg har ikke en god psykisk helse for tiden, men en dag skal jeg nå toppen. Og jeg håper at andre i samme situasjon kan nå toppen sammen med meg

Ikke døm før du har hele sannheten

 

Vær forsiktig med å dømme andre, eller en situasjon før du kjenner hele sannheten. Det er ofte alt for lett å dra konklusjoner for mange når det gjelder andre mennesker. En kan irritere seg over de som alltid takker nei rett før en sammenkomst, de som alltid sier nei til å treffes, eller de som ikke er i jobb. Angst og depresjon har mange ansikt. Men det den tar ifra deg er ofte muligheten til å være med andre. Enkelte ganger bare bestemmer hodet og kroppen seg for at du ikke skal få gå ut denne gangen. Og det kan være vanskelig å forklare til andre imens det stormer. Den er usynlig